«De tror vi er shitkids»

Rundt 1100 barn og unge bodde i norske barnevernsinstitusjoner ved utgangen av 2018. Vi har møtt og lest om noen av dem i et forsøk på å finne ut om de får den om- sorgen og den behandlingen de skal ha når de bor på institusjon. Dette er barn og unge vi kan lære av. Mange av dem har hatt et vanskelig liv helt fra de var små. De trenger omsorg, å bli lyttet til og tatt på alvor. Livet på institusjon er på mange måter et liv på utsiden. Mange ungdommer føler seg stemplet og utenfor. En jente på 18 år sa det slik:

De er ikke «shitkids». Men systemet rundt dem, familie, skole, barnevern og helsevesen klarer ikke alltid å hjelpe dem.

Til slutt er de fanget i en enorm saksmappe der alt det negative om dem blir gjentatt og gjentatt. Følelsen av å være «shitkid» er ikke god. Dette er ungdommer med ressurser og potensial.

I fremtiden må dette, sammen med ungdommenes egne meninger og ønsker, få en mye større plass i både deres liv og i sakspapirene enn det gjør i dag.

Når et barn må flytte ut av hjemmet sitt, må alle ressurser settes inn for at de skal få et bedre liv. Slik er det dessverre ikke alltid i dag. Mange barn må flytte til stadig nye institusjoner eller fosterhjem og får derfor ikke den tryggheten og hjelpen de trenger. Noen får det faktisk verre.

Både institusjonene og barneverntjenestene har voksne som gjør alt de kan for å hjelpe ungdommene. Selv om dette er en rapport med mange kritiske punkter, handler kritikken først og fremst om systemet.

Så lenge vi har barneverntjenester med for få saksbehandlere, ansatte på institusjon som ikke har fått god nok opplæring, og mangel på samarbeid mellom viktige tjenester som barnevern, skole og helsevesen, blir det vanskelig å gi god nok hjelp.

Mange ungdommer på institusjon har hatt mangelfull omsorg hjemme fra tidlig alder.

Fordi de ofte har levd med dette over tid, utvikler noen av barna psykiske problemer og atferdsvansker. Når de reagerer på dårlig omsorg ved å vise negativ atferd, blir fokuset ofte dreid over på atferden deres i stedet for foreldrenes manglende evne til å gi omsorg. Dette oppleves som svært belastende for den enkelte ungdom.

Motivasjon hos ungdommene er avgjørende. Vi må ha mer kunnskap om hva som skaper motivasjon. Uansett hvor gode metoder vi utvikler, er det avgjørende at vi klarer å skape tillit og komme i posisjon til å gi hjelp. Da hjelper det ikke bare med gode metoder.

Selv om mange ungdommer får hjelp innenfor dagens system, er det klart at vi ikke har et tilbud som passer til alle. Det er behov for å tenke nytt og utvikle flere og andre typer tiltak som kan hjelpe ungdommene.

Dette gjelder både mer omfattende hjelpetiltak, flere statlige institusjonstilbud og andre typer institusjonstilbud enn vi har i dag.

Vi foreslår en rekke endringer som vi håper kan bidra til å sikre at flere ungdommer får en god oppvekst, selv om en vanskelig start på livet har gjort at de må bo i institusjon.

I arbeidet med å forbedre systemet må vi lytte til ungdommene og kombinere deres erfaringer med kunnskap fra ansatte og relevant forskning. Bare da kan vi lykkes i å skape bedre institusjoner som gir ungdommene den hjelpen de fortjener.

Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å hjelpe oss med dette arbeidet. Og en spesiell takk retter vi til alle ungdommene som har delt sine erfaringer med håp om å hjelpe andre i samme situasjon.

Inga Bejer Engh, barneombud