Barn har egne rettigheter. Det er de gitt gjennom FNs barnekonvensjon og Grunnloven. Disse forplikter norske myndigheter til å sikre at barn blir hørt, at barnets beste alltid blir vurdert og at barn får utvikle seg og nå sitt fulle potensial. Det er et stort ansvar. Som nasjon lever vi ikke alltid opp til dette ansvaret.
Oppfyllelse av barnekonvensjonen overvåkes gjennom rapporter til FNs barnekomité, og Norge er nå i sin syvende rapportering. Det er hele seks år siden forrige gang. Staten sendte sin rapport i juni 2024. Dette er Barneombudets supplerende rapport.
Vårt utgangspunkt er at det er godt å være barn i Norge. De fleste barn har det godt med familien sin, de trives i barnehagen og på skolen, de deltar i fritidsaktiviteter og de har tro på framtiden. Grunnmuren for norsk barndom er solid, med universelle løsninger som gjør at grunnleggende tilbud er tilgjengelig for alle.
Men også Norge har utfordringer. Over 100 000 barn vokser opp i fattigdom og tallet har holdt seg stabilt over tid. Barn med minoritetsbakgrunn er sterkt overrepresentert i denne gruppen. Oppvekst i vedvarende lavinntekt påvirker barns helse, utdanning og framtidsmuligheter. Vi har som fellesskap ikke klart å bryte den sosiale arven disse barna får med seg.
Noen barn vokser opp i hjem der de voksne ikke klarer å gi barn den omsorg, trygghet og beskyttelse de trenger. Barneombudet er svært bekymret over en trend vi har sett de siste årene der antall varsler til barnevernet har gått ned, hjelpetiltak i hjemmet har gått ned, omsorgsovertakelser har gått ned og adopsjoner har gått ned. Barnevernet vårt har samtidig vært i en situasjon der de ikke har vært i stand til å gi barn det tilbudet de trenger, og for noen barn har dette ført til situasjoner med utilstrekkelig hjelp som har forverret situasjonen de er i.
Barn lever sitt liv i kommunene, og det er der de fleste rettighetene skal oppfylles. Norge har 357 kommuner, og 126 av disse har så lavt innbyggertall som 3000 innbyggere. Kommunene har fått ansvar for flere og flere komplekse oppgaver. Det gjør at barns rettigheter kan bli utfordret av manglende kapasitet og svak kommuneøkonomi, og kommunenes evne til å levere likeverdige tjenester varierer stort. Dette viser seg for eksempel ved utilstrekkelige tilbud om lavterskel psykisk helsehjelp, individuell tilrettelegging i barnehage og skole eller for unge i rus og kriminalitet. Med flere eldre og kamp om ressursene fremover, frykter vi et økt press på tjenestene til barn og unge.
Som samfunn trenger vi å endre oppmerksomheten fra brannslokking og plastring til tidlig innsats og forebygging. Møter med helsestasjon, barnehage, skole og Nav gir god innsikt i barn og familiers sårbarhet og risiko fra barna er små. Samordnet innsats og god hjelp til barn og deres familier i en tidlig fase, kan forebygge eller redusere negative utfall senere. Det vil være samfunnsøkonomisk nyttig, men først og fremst vil det redusere menneskelige kostnader og bidra til at barn får en bedre barndom.
De grunnleggende prinsippene om barnets beste og barns rett til å bli hørt gjelder i alle saker der barn blir berørt direkte eller indirekte. Her har norske myndigheter mye ugjort når de fatter beslutninger på systemnivå. Å innhente barns stemmer og la barnets beste være et grunnleggende hensyn er en plikt og står ikke på valg. Det pågår viktig prosesser for dette nå og Barneombudet har store forventninger til at myndighetene vil styrke innsatsen for å sikre at disse rettighetene blir ivaretatt.
Denne rapporten er vår statusrapport for barn i Norge. Mye er bra, men denne rapporten viser at det fortsatt er mye ugjort.
Mina Gerhardsen
Barneombud
