Å eie sin egen historie

Denne rapporten er laget av Barneombudets ekspertgruppe om samarbeid mellom tjenester. Ekspertgruppen har bestått av syv ungdommer i alderen 16 til 20 år. Vårt oppdrag har vært å gi råd om hva som er viktig når tjenester som hjelper barn og unge skal samarbeide.

Vi i ekspertgruppen har en ting til felles: Vi har trengt hjelp fra flere tjenester samtidig og over tid. Det er ulike grunner til at vi har trengt hjelp, og vi har erfaring med ulike tjenester. Noen av oss har trengt hjelp fra helsevesenet på grunn av alvorlige sykdommer, andre har trengt noen å snakke med om ting som går på psykisk helse. Mange av oss har trengt ekstra hjelp i skolen på grunn av helseproblemer eller andre utfordringer knyttet til læring, og noen av oss har familier som har trengt hjelp fra barnevern og psykiske helsetjenester. Vi har alle hatt behov for at tjenestene samarbeider med hverandre.

Jeg føler sånn, hvis jeg har mistet tilliten til noen, så er jeg ikke like motivert til å søke hjelp neste gang

Hvis en voksen gjør at man mister tillit, så kan man miste tillit til hele systemet og da vil man ikke ha hjelp

Hvis jeg får ekstra informasjon som de andre ikke får, blir det vanskelig å vite om hva de andre vet og om jeg må forklare alt på nytt. Hvis jeg må det, mister jeg tillit og blir mer stressa

Når flere hjelpere skal samarbeide, blir det ofte mange møter. Flere av oss i ekspertgruppen har opplevd at gode møter er viktige, har vært til hjelp og ført til forandring. Det kan være fordi vi har fått nødvendig og viktig informasjon, fulgt opp en hendelse eller laget en plan. Møter kan også være en anledning for ungdommen og hjelperne til å bli kjent og bestemme hvordan samarbeidet skal være: hvilke hjelpere som skal være med og hvilken informasjon som skal deles.

Hvis det har skjedd noe, så har vi laget en plan. Jeg føler at møtene har vært veldig positive. Det har kanskje av og til forandret seg litt etter et sånt møte

Men vi har også hatt for mange møter som ikke har vært til hjelp. Mange forskjellige voksne deltok uten at det var nyttig. Det var som om de var der bare for å være der. De samme tingene ble gjentatt hele tiden, men det førte ikke til noe. Det var som om det samme møtet skjedde igjen og igjen.

Det samme møtet skjer hele tiden

Noen av oss har erfart at det ofte blir et negativt fokus i møtene, og at de bare handler om hva vi gjør galt eller ikke får til. Det kan gjøre det vanskelig for oss å delta på møter.

Fikk vite på et møte at alt jeg gjorde var galt. Det førte til at jeg stakk fra møtet

Hadde du gjort noe spesielt ille, da skulle alle være der (…) det sitter mange voksne der. Du føler deg ganske liten da

På noen type møter var det bare negativt fokus på det vi ikke fikk til og det vi gjorde galt

Godt samarbeid betyr å kommunisere med oss, både om hva slags hjelp de ulike tjenestene skal gi og hvordan de skal samarbeide. Det er viktig for oss å eie vår egen historie, å kunne fortelle den selv og å vite at den blir forstått. Dette handler om medvirkning. Medvirkning er å bli hørt, delta i egen sak og få være med å bestemme over eget liv. Medvirkning er også viktig for å gi oss riktig tilrettelegging og hjelp.

Det er viktig for oss å eie vår egen historie

Likevel opplever vi at vi ikke får medvirke. At hjelperne ikke tror på oss eller tar oss alvorlig og at vi ikke blir hørt. Da føler vi at vi ikke har eierskap til vår egen historie. Hjelpen blir heller ikke riktig fordi hjelperne går glipp av viktig informasjon.

Jeg har forhåpninger om at de skal snakke med meg jevnlig, men så gjør de ikke det. Da mister jeg motivasjonen og håpet

Et hovedproblem er at vi ikke blir involvert i kommunikasjonen mellom hjelperne. Vi får ikke god nok informasjon om vår egen sak, hva hjelperne gjør eller hva de vet om oss. Informasjonen vi får kan være vanskelig å forstå, og hjelperne bruker ofte fagbegreper som vi ikke forstår.

Selv om sakene våre har vært veldig ulike, har vi alle opplevd hjelpere som snakker over hodet på oss. Vi har sittet i møter der alle snakker sammen om oss, men ikke med oss. De voksne tar styring – og glemmer oss. Hjelperne spør noen ganger foreldrene våre om ting, som om vi ikke er i rommet. I stedet for å forklare fagbegreper for oss når de ser at vi ikke skjønner, begynner de heller å snakke med foreldrene våre som om vi ikke er der. Når dette skjer, opplever vi det som at hjelperne ikke tar oss alvorlig, ikke stoler på oss, undervurderer oss eller ser på oss som dumme. Vi føler oss utelatt fra vår egen sak.

De voksne prater over hodet på oss, nesten som vi ikke er der

Enten sitter du i et møte der alle snakker om deg, ellers så snakker de over hodet på deg

Dårlig kommunikasjon mellom oss og hjelperne fører til mange misforståelser og feil. Hjelperne går også glipp av viktig informasjon. Når de ikke spør oss, antar de ting, og noen ganger tolker de ting helt ut av sammenheng. Feil informasjon kan føre til at vi til slutt får feil hjelp. Det gjør også at vi bruker mye tid på å rette opp feil og at viktig tid forsvinner.

Jeg har hatt flere møter der det skal tas en oppsummering, så blir noe feil, så må jeg rette på alt de har sagt, for de har notert det på en annen måte enn jeg har forklart. Vi må bruke mye av tiden på neste møte til det og får ikke snakket om det vi skal snakke om

Når vi ikke blir involvert mister vi motivasjonen til å hjelpe oss selv og til å ta imot hjelp, og vi mister tilliten til både hjelpen og hjelperne. Vi får lyst til å gi opp. I møter har det skjedd at noen av oss ganske raskt ikke gadd å bry oss om det som skjedde, og bare lot dem snakke sammen. Noen av oss har spurt oss selv: «hvorfor er jeg her, liksom?»

Når hjelperne ikke kommuniserer med oss, mister vi motivasjon. Vi kommer ingen vei, og kan gi helt opp. Vi mister også tillit. Det kan bli helt krise

Det er heller ikke alt som skal deles. Taushetsplikten er veldig viktig for oss. Brudd på taushetsplikten kan skape store problemer, uro og mistillit. Noen av oss har latt være å be om hjelp eller komme til møter fordi vi har erfart at taushetsplikten er brutt eller er redde for at det har skjedd. Det er utrygt å ikke vite hvem som vet hva eller vite at de vet noe vi ikke ville dele. Ting blir mindre privat, og det kan være vanskeligere å åpne seg. Tillit til at taushetsplikten gjelder er viktig for å skape tillit til hjelperne og systemet.

Jeg visste da jeg var yngre at de dokumenterte mye, og det var en grunn til at jeg valgte å holde kjeft. Passet på at minst mulig ble sagt fra meg (…) Jeg gikk ikke til x før jeg visste at de ikke kunne si noe videre til andre instanser

Det at du bryter taushetsplikten, skaper mye uro. Da lurer man på hvem som har fått høre hva og hva som skjer etterpå. Den du har brutt taushetsplikten til, kan gjøre ting mye verre

da kan det være jeg velger å ikke møte opp på neste møte. Hvis jeg sier det ikke skal deles og så deles det likevel, da mister jeg troen på alt og tilliten forsvinner. Jeg mener at det er ikke alt som skal bli delt med alle, det kan fort mistolkes og bli enda større problemer ut av det. Det er en grunn til at jeg ikke vil at alt skal deles, noe angår meg personlig

Nedenfor vil vi gi våre råd til myndighetene og til de som jobber i tjenestene. For at samarbeidet mellom hjelperne skal bli trygt for oss, må vi få medvirke i alt som skjer og spesielt i spørsmål om hvordan informasjonen deles. Mange av våre råd handler derfor om dette.

Barn og unge har rett til å medvirke i alt som angår dem. Likevel opplever vi at vi ikke blir spurt om informasjon skal deles og hvordan det skal gjøres. Dette er så viktig at vi mener det må bli en rettighet i loven.

• Barn må få rett til å medvirke i hvordan informasjon blir delt i saken sin.

Retten til å medvirke i hvordan informasjon blir delt betyr at barn må bli forklart hva som skjer og spurt om hva de mener, og at barns meninger må bli lagt vekt på. Tjenestene må også få en tydelig plikt til å involvere barn i dette.

Barn og unges mening skal telle mer jo eldre og mer modne de blir. Vi har diskutert om ungdom over en viss alder alltid bør bestemme selv om informasjon som hjelperne egentlig har taushetsplikt om skal deles.

Hjelperne har taushetsplikt om våre personlige saker. I dag sier reglene at hjelperne kan gjøre unntak fra taushetsplikten hvis de får samtykke. Mange hjelpere tror det er nok med samtykke fra foreldre. Foreldre kan være god hjelp og støtte, og det kan være viktig at de er godt informert. Men vi må oppleve at vi eier informasjon om oss selv, særlig om personlige ting.

• Ungdom som er gamle nok, må få rett til å samtykke til at informasjon som hjelperne har taushetsplikt om skal deles. Fordi alle ungdommer er forskjellige kan loven gjøre unntak hvis det ikke er til barnets beste.

Vi mener at det kommer et tidspunkt når ungdommer er gamle nok til å bestemme selv. Det har vært vanskelig for oss å si en alder som er riktig for alle. Det kommer an på situasjonen, hva slags informasjon det er snakk om og hva den enkelte ungdommen selv vil. Vårt råd er at myndighetene finner ut hva som bør være riktig alder eller hva som skal til for at en ungdom er moden nok til å bestemme selv.

Barn og ungdom må få informasjonen og støtten de trenger til å ha kontroll på viktig informasjon om seg selv. En av grunnene til at det kan være vanskelig å bestemme selv, er at vi får mye ansvar. Noen av oss merket stor forskjell da vi ble 16 år og helserettslig myndige. Det kunne bli veldig mye å holde styr på. Samtidig var det deilig å ha kontroll, noe vi gjerne skulle hatt før. At det blir mye å holde styr på bør ikke være grunn til at vi ikke skal få bestemme.

Merka stor forskjell fra jeg var 15 til 16, det ble litt masse, litt voldsomt, må ta mye ansvar selv med fravær, legeerklæringer osv. Men synes det er deilig å ha kontroll på ting. Kunne hatt den kontrollen før

kanskje rundt ungdomsskolen, at man er gammel nok da. Skulle gjerne hatt tillatelsen før, men er redd for at det blir for mye

Fint at foreldre har kontroll. Jeg har problemer med å holde styr på ting selv. Sånn som møtetider og sånt. Og viktige ark og sånt (…) Men så kommer det jo til et punkt når man må holde kontroll på ting selv, du må øve på det

Nå synes jeg at jeg skal bli spurt, men da jeg var ti år, så burde kanskje de gjort det. Når man kommer over sånn 13-14 så synes jeg at man selv skal samtykke

I denne delen av rapporten har vi samlet gode råd til hva hjelperne som jobber i tjenestene kan gjøre for å skape godt samarbeid og god medvirkning. Rådene kan brukes av tjenestene som de er, og tas med i verktøykassen.

God medvirkning er å kommunisere godt med oss. Det innebærer at vi får vi en sentral rolle i vår egen sak og eier vår egen historie. Vi blir involvert og får være med å bestemme, samtidig som vi får hjelp og støtte til å ta valg. For eksempel er det fint om hjelperne også kan komme med forslag om hva som kan hjelpe, og gi oss alternativer når de spør om noe.

Hjelperne må involvere oss i det som skjer, men også være bevisst på hvordan. Medvirkning er ikke det samme som at all oppmerksomhet er rettet på oss og vi stilles masse spørsmål, eller får for mye ansvar. Det kan være ubehagelig når alle ser på oss og forventer at vi skal ha svar på alt.

Hjelperne må sette oss i fokus – selv om vi er barn

God kommunikasjon er å få medvirke. Du kan være med å bestemme heller enn å få masse spørsmål. De må bli kjent med brukeren og vite hva de kan gjøre uten å krysse grenser

En god hjelper, for eksempel ungdomshjelperen, kan passe på at vi blir involvert og gi oss støtte i å ta valg. Det kan også være fint at personen har litt den skulle ha sagt overfor oss og kan ta avgjørelser på våre vegne når det er best for oss.

God medvirkning er når vi får god informasjon om hjelpen vi skal få og hva som skjer i saken vår, og får fortelle det som er viktig for oss. Hjelperne må gi ungdommen informasjon og snakke direkte med den det gjelder. For de yngste barna kan det være vanskelig å få mye informasjon, men informasjon er likevel viktig. Når vi ser tilbake på vår sak ville vi hatt all informasjon uansett.

Er du gammel nok til å forstå hva som skjer, så burde du få vite det, i stedet for å bli utelatt når du uansett skjønner at det er noe mer som du ikke har fått vite. Når jeg ser tilbake til da jeg var ti år, så ville jeg visst alt sammen. Ville ikke sitte på sidelinja og bli skåna, uansett hvor jævlig det skulle være

Jeg vil egentlig ha all info om meg. Har alltid villet har det, fra jeg var ganske liten. Det gir meg kontroll i min egen sak. Jeg har sagt det til hjelpere og hjemme, men ikke fått det før i fjor da jeg ble seksten. Jeg har blitt frustrert over at jeg ikke får all infoen som jeg vil ha

Hvilken informasjon og hvordan man skal få den kommer an på personen og situasjonen. Når vi får informasjon, er dette viktig:

• Gi oss mest mulig informasjon.
  • Er man gammel nok til å forstå hva som skjer, så skal man få vite det.
  • For små barn kan de foresatte eller ungdomshjelperen være med å velge ut hva barnet ikke skal få vite.
• Forklar informasjonen for oss først.
• Bruk minst mulig fagspråk og forklar når du må gjøre det.
• Si det viktigste først, men ikke hold noe skjult.
• Vurder hvem som skal være til stede når man skal fortelle ting til barnet/ungdommen. Mange ting må vi få vite alene, også uten foreldre og familie.

God kommunikasjon er å få raskt svar når vi spør og hjelpere som er tilgjengelig for oss. Når vi må gjennom et sentralbord, blir det enda en mellomperson. Mulighet for direkte kontakt gjør at vi kan være trygge på at informasjonen er kommet frem.

Det er bedre å ha direkte kontakt i stedet for å gå gjennom mange andre, særlig i større organisasjoner. Det er greit å få svar etter noen dager så lenge man slipper mellomleddene, da vet man i alle fall at man har fått sagt det man skulle si. Det er viktig å ha kontrollen selv, så man ikke trenger å spørre foreldrene før man kontakter hjelpere

Samarbeidet må være godt planlagt mellom hjelperne og hjelperne må koordinere hjelpen. God kommunikasjon mellom hjelperne bør være skriftlig og skje så raskt som mulig. Samtidig må man sjekke med ungdommen at informasjonen er riktig, og holde ungdommen orientert om alt som blir delt.

Hjelperne må vite om de ulike løsningene og rådene vi får fra andre. Det er viktig at vi ikke får nøyaktig samme hjelp på de ulike stedene. Samtidig må hjelperne forstå at selv om man kan få hjelp for det samme problemet på flere steder, er ikke hjelpen den samme. Ungdommen kan trenge begge typene hjelp for samme problem.

Vårt råd er at hjelperne og ungdommen sammen lager mål for samarbeidet og hjelpen som skal gis, og hvem som skal gjøre hva. Dette er noe av det vi mener hjelperne må snakke sammen om:

• Hvorfor ungdommen går til de andre hjelperne og hva slags hjelp den får der.
• Fordeling av arbeidsoppgavene.
• Felles mål, råd og løsninger som alle følger.
• Regler for hvilken informasjon som skal deles og hvordan ungdommen skal få informasjon.
• Hvem som skal være ungdomshjelper.
• En plan for arbeidet til ungdomshjelperen, spørsmål som den skal følge opp og snakke med ungdommen om.

Dette kan bli en del av planen for ungdommen. Det er viktig at planene handler om hva hjelperne skal gjøre og hvordan alle skal samarbeide, inkludert hvordan ungdommen skal få medvirke. Det er ikke nok å ha mål for hva ungdommen må gjøre og hvordan ungdommen må forbedre seg.

Når man lager mål for hva ungdommen skal gjøre kan det være bedre bryte målene ned til ting man forstår selv og ser nytten av, i stedet for å sette for store eller mange mål som en kanskje ikke når.

Hvis du har et tidsrom på å gjøre ting så kan det fort ende med at du ikke får gjort det ferdig, da hjelper det meg ingenting

Veldig vanskelig å endre noen helt, men man kan ta litt og litt

Det er også viktig å ikke blir for opptatt av planer og mål. Det kan oppleves som et press og gjøre at ting ikke blir riktig for oss der og da. Noen av oss har hatt positive erfaringer med å ikke ha så mange mål lang frem i tid, men at det var åpent for at man kunne sette dem etter hvert. Til syvende og sist er det viktig å huske at vi ikke er en plan eller et mål. Det er viktig å ta ting spontant sånn at det også passer oss og vår situasjon.

Godt samarbeid er når hjelperne snakker sammen på riktig måte om de riktige tingene. Derfor mener vi at det er viktig at hjelperne snakker sammen og deler informasjon. Noen ganger er det helt greit at hjelperne deler informasjon om oss, hvis det fører til at vi får god hjelp. Samtidig mener vi at taushetsplikten er veldig viktig. Det er ikke alltid greit at tjenestene deler informasjon om oss. Det kan også være ting vi ikke ønsker at resten av familien skal vite.

Hva som skal deles kan komme an på informasjonen, situasjonen og hvilke hjelpere det er snakk om. I starten av samarbeidet bør ungdommen og hjelperne bli enig om hva slags informasjon som skal deles og hvordan. Reglene må lages sammen med ungdommen, slik at vi får eierskap og kontroll. Dette kan gjøres i et møte, og settes inn i en plan. En slik plan bør være et levende dokument som kan forandres ved behov. Det bør også være klare konsekvenser ved brudd på reglene om taushetsplikt.

Det er viktig med taushetsplikt og å spørre ungdommen hva den vil man skal dele: ««er det greit om jeg deler dette til den personen?

De bør ikke dele alt, ha taushetsplikt om akkurat det jeg mener ikke bør bli delt

Hjelperne bør alltid:

• Fortelle ungdommen hva som deles.
• Spørre om det er greit å dele informasjon og hva ungdommen vil skal bli delt.
• Bestemme så klare regler som mulig i samarbeid med ungdommen.
• Starte med et møte om hvordan man skal dele informasjon og hvordan ungdommen skal involveres.
• La være å dele informasjon hvis man vet bare litt om en ungdom, vær sikker på at du har hele bildet.

Tillit er noe av det viktigste for å få til godt samarbeid med oss og gi oss riktig hjelp. Tillit gjør at vi sier mer om hvordan vi har det. Det gjør at vi føler oss trygge og blir mindre stressa.

Tillit er en byggestein for alt som har med oss mennesker å gjøre

Uten tillit hadde jeg kanskje stolt mindre på folk og gått mindre til hjelpere

Når det er flere voksne som samarbeider blir tillit ekstra viktig. Når vi ikke vet hvem som vet hva om oss, eller er redd for at taushetsplikten blir brutt mister vi tillit. Mange og kanskje ukjente voksne til stede kan gjøre at det er vanskelig å få tillit, og at det er ubehagelig å snakke og svare på spørsmål. Det er mye hjelperne kan gjøre for å skape tillit:

• Skap et bra førsteinntrykk og gjør oss trygge på at vi er velkomne.
• Vis interesse for ungdommen, men ikke overdriv.
• Fortell om deg selv så vi vet hvem du er. Ikke kjempemasse, men litt.
• Vær ærlig, ikke hold noe skjult og si alltid sannheten.
• Fortell hva du allerede vet om ungdommen.
• Forsikre også ungdommen om at du skal være ærlig.
• Fortell oss hvilken informasjon som blir delt og hvem som vet hva.
• Hvis det er noe vi ikke kan få vite fortell oss hvorfor.
• Ikke gå for fort frem. Gi ungdommen tiden den trenger.

Bra førsteinntrykk kan være med å hjelpe. Hvis du er veldig velkommen så føler du deg trygg og det er viktig for meg. Hvis jeg ikke føler meg velkommen, blir jeg utrygg og føler de bare vil kaste meg bort

Bra førsteinntrykk kan være med å hjelpe. Hvis du er veldig velkommen så føler du deg trygg og det er viktig for meg. Hvis jeg ikke føler meg velkommen, blir jeg utrygg og føler de bare vil kaste meg bort

Når man ikke får vite alt, må man få vite grunnen til det. Mange kan føle seg dårlige av at de ikke får vite alt

Gode møter kan gjøre at hjelperne kommuniserer bedre med hverandre og med oss. Men møter kan også være helt unyttige og bare skape flere problemer.

Et tips er at hjelperne bytter på å ha ansvar for møtene. En hjelper kan holde møtet hos seg og fortelle om hvordan de opplever situasjonen, hvordan de jobber og hva de trenger. De andre kan stille spørsmål og tenke på hva de kan gjøre for å hjelpe. Deretter kan en ny hjelper arrangere neste møte og gjøre det tilsvarende, og si hvordan de kan bidra inn i samarbeidet.

For at møtene skal bli best mulig, har vi laget noen råd om hva hjelperne må tenke på:

1. Ha et felles møte tidlig

Vårt råd er å alltid ha et felles møte tidlig, der ungdommen kan delta og der hjelperne og ungdommen sammen oppsummerer hva som er problemene og løsningene. Der kan man blant annet bestemme hvordan man skal dele informasjon og når ungdommen skal bli spurt.

Mål for et tidlig møte kan være:

• at ungdommen og hjelperne blir kjent
• å finne ut hvilken informasjon som skal deles
• lage en plan
• at hjelperne vet om hverandre og hvilken hjelp ungdommen får der.
• at hjelperne får vite hva de skal følge opp.

2. Forbered møtene godt

Det er viktig at møtene er godt forberedt, sånn at både ungdommen og de som skal delta på møtet vet hva som skal skje. Det må være en plan for møtet og hvilken informasjon som skal deles. Det er viktig at ungdommen får planen på forhånd. Det bør også være en klar plan for hva som skal være resultatet av møtet, så det ikke blir et møte bare for møtets skyld. Her er noen råd til forberedelse av møter:

• Bli kjent med ungdommen før møtet om mulig
• La ungdommen få velge om han/hun vil være med eller om andre skal representere ungdommen. (for eksempel ungdomshjelperen eller foreldre)
• Avgjøre hvem som skal være med
  • Ungdommen må få velge og bør kjenne de som er med – for eksempel kan man ha et startskjema for å krysse av hvem som skal være i rommet.
  • Spør ungdommen om foreldrene skal være med. Mange har vanskelig for å åpne seg for foreldre. Andre ganger kan det være bra fordi de kan hjelpe med å spørre og svare.

• Må ikke være for mange. Viktig at hjelperne utfyller hverandre.
• Gi ungdommen nok informasjon
• Vurdere om møtet skal være fysisk eller digitalt. Det er ulikt hva ungdommer liker.

for noen er det mer beroligende å vite hva som skjer

Forberedelser er viktig, så man kjenner de som er med, og vet hvem de er. En løsning kan være å ha et startmøte for å bli kjent. Det bør ikke være for mange med på møter, det kan bli utrygt

I stedet for å dra inn alle, så drar man bare inn de man må. Du trenger ikke dra inn unødige personer (…) Ungdomshjelperen kan være den som foreslår. Spørre om ungdommene har en mening uten å legge ansvaret på dem

De jeg er mest trygg på, bør være med på møtet

3. Gjennomfør møtet på en trygg og meningsfylt måte

Hvordan møtet gjennomføres har betydning for om det oppleves trygt og meningsfullt for oss å være med. Her er noen råd om selve gjennomføringen av møtet:

• Snakk direkte med ungdommen. Involver oss selv om vi ikke kan svare på alt eller noen ganger lar foreldrene våre svare.
• Forsikre dere om at ungdommen har fått informasjon og forstått den
• Vær vennlig og ta ting i vårt tempo
• Bruk et språk vi forstår og forklar vanskelige fagbegreper.
• Still åpne spørsmål og la oss velge hva vi vil svare på
• Gi oss støtte til å ta valg ved å gi oss alternativer.
• Ha et positivt fokus på hva vi får til.
• Oppsummer i slutten av møtet slik at ungdommen kan rette opp i feil før informasjonen deles med andre
• En hjelper kan få samtykke fra ungdommen til å oppdatere de andre som trenger informasjon, etter hvert møte (helst skriftlig).

Gi oss alternativer når dere stiller spørsmål. Da blir det lettere å tenke seg om og faktisk bestemme selv. Det gir inspirasjon og mulighet til å tenke litt annerledes.

Det er viktig at samarbeidet blir evaluert og at vi får mulighet til å si ifra hvis noe ikke fungerer. Vi må oppleve at vi blir trodd og blir tatt alvorlig.

For å si ifra må vi ha voksne vi er trygge på. Hvis vi har en ungdomshjelper kan vi si ifra til den og en hjelper vi er trygge på kan spørre oss hva vi synes. Men hvis vi ikke er trygge på de vi snakker med hjelper det ikke å bli spurt. Vårt råd er derfor at ungdommen får mulighet til å gi tilbakemeldinger på andre måter enn ansikt til ansikt. For eksempel på SMS eller et spørreskjema.

Jeg har vansker med å gi kritikk face to face, så enten at det er anonymt, eller at man ikke må se dem i øynene når man må kritisere dem. Det er vanskelig å gi kritikk direkte. Automatisk skjema på nettet er en mulighet. Viktig at man kan velge å ikke si noe også

Har tatt noen blodprøver, tar det i fingrene. Det var en av de som tok prøver som alltid skrapte over såret. Mamma måtte si at hun ikke kunne ta blodprøvene. Mamma tåler å få stygge blikk fra henne, men hadde det vært meg... Mamma pleier å ta støyten for meg