Tidlig innsats må til

Denne kronikken ble publisert i Dagsavisen 13. juli 2022.

Når barn begår gjentatt kriminalitet, er det ofte et symptom på sammensatte og komplekse utfordringer. I Danmark har de turt å tenke nytt rundt hvordan man kan forebygge kriminalitet og gjengdannelser. På tide å gjøre det samme i Norge?

Gjengkriminaliteten har de siste årene stupt i København. Ifølge Aftenposten har Oslo dobbelt så mange unge lovbrytere som vår nabo i sør. Tidligere jobbet danskene ganske likt som vi gjør i Norge – ved i hovedsak å jobbe med tenåringer som tester grenser og som politiet er bekymret for.

Nå retter danskene innsatsen mot barn langt ned i barneskolen. Hensikten er å fange barna opp før de når en alder der de typisk debuterer med kriminalitet.

Barneombudet er ikke overrasket over at det gir resultater.

Oslo er en trygg by hvor de alle fleste ungdommer lever gode liv. Likevel kan vi med jevne mellomrom lese skremmende overskrifter om ungdomskriminalitet og gjengdannelser i Oslo. Vi leser om barn som blir rekruttert til kriminelle nettverk i 11–12-årsalderen og om ungdommer som begår alvorlig kriminalitet ved bruk av livsfarlige våpen, ofte med andre jevnaldrende som offer.

Bildene mediene tegner er skremmende, og skaper frykt. Statistikk fra politiet og øvrig kunnskapsgrunnlag viser derimot et mer nyansert bilde. Ungdomskriminaliteten har stort sett sunket siden rekordåret 2007. De siste årene er imidlertid den nedadgående kurven brutt.

Det er viktig at vi tar trender og problemstillinger i kriminalitetsutviklingen på alvor. Dessverre ser vi at den offentlige debatten ofte går i retning av å handle om «å bli hardere i klypa». Flere har tatt til orde for å opprette flere fengselsplasser for ungdom, og at dobbel straff for gjengkriminelle vil virke preventivt. Dagens kunnskapsgrunnlag gir lite støtte for at det vil være den beste løsningen.

Snarere vet vi at fengsel kan forsterke marginalisering og at det etableres lite konstruktive nettverk.

Det tjener verken ungdommen selv eller samfunnet som må bære kostnadene som følger med et kriminelt liv.

Nylig lanserte Justisdepartementet en rapport om ungdomskriminalitet og virkninger av straff. Det er ikke tilfeldig hvilke ungdommer som begår kriminalitet. De bærer med seg risikofaktorer fra barnsben av. Mange har dårlige oppvekstvilkår og faller fra viktige inkluderingsarenaer som skole og fritidsaktiviteter i ung alder.

Tilhørighet og mestring finner de i miljøer med lite oppsyn fra trygge voksne. Kriminalitet kan etter hvert bli en «del av pakka». Rapporten konkluderer med at forebygging før lovbrudd skjer er minst like viktig for å redusere kriminalitet, som gode straffereaksjoner.

Forebygging er like enkelt som det er vanskelig. Folkehelseinstituttet kom i 2020 med en rapport som viser at Norge har mange gode tiltak for å forebygge kriminalitet, men at disse benyttes i for liten grad.

Oslo står for mye av den registrerte kriminaliteten begått av barn mellom 10 og 17 år, og har særlige utfordringer med at barn begår gjentatt kriminalitet. Barneombudet har i over tre år hatt dialog med Oslo kommune og uttrykt en bekymring for at det mangler virksomme tiltak for unge lovbrytere.

Barneombudet involverer seg sjelden i kommuners praksis, men siden de står i en særstilling på dette feltet, får kommunens arbeid med unge lovbrytere stor betydning for nasjonal politikk.

Mange ansatte i Oslo kommune strekker seg langt for å støtte og hjelpe barn og unge som står i fare for å falle utenfor samfunnet. De siste årene har Oslo kommune, via det såkalte SaLTo-nettverket, testet ut en oppfølgingsmodell for ungdom som begår gjentatt kriminalitet.

Evalueringen av prosjektet viser på den ene siden at ungdommene har behov for – og drar nytte av – tett oppfølging fra ansatte i kommunen. På den andre siden peker rapporten på at prosjektorganisering er sårbart. Det trekkes frem at ansatte i prosjektet, som for barna er viktige støttepersoner, velger å bytte jobb fordi det er usikkert om prosjektet får midler til å driftes videre.

Det er positivt at Oslo kommune, og landets kommuner, iverksetter prosjekter, innhenter kunnskap og evaluerer tiltak. Faren er at det blir et opphop av kunnskap som ikke munner ut i stabile og varige tiltak. Vi ser gjentatte ganger at gode tiltak og tilbud forsvinner med prosjektmidler eller svingninger i kriminalitetsbildet.

Vi ser gjennom vårt arbeid at målrettede tiltak for utsatte barn og unge ofte først kommer på banen når ungdommene har opplevd utenforskap i mange år. Ny og oppdatert kunnskap om barne- og ungdomskriminalitet tilsier at tidlig innsats trolig er langt mer effektivt enn reaktive tiltak.

Vi oppfordrer myndighetene til å la seg inspirere av det kommunale tiltaket «Gadepulsen» i København, der hovedinnsatsen nå rettes inn mot barn i grunnskolealder og deres familier. Vi må tørre å stille oss spørsmålet om vi kommer inn for sent.

Å forebygge kriminalitet handler om å dempe risikofaktorer og styrke beskyttelsesfaktorer hos utsatte barn og unge som vi vet har høy risiko for å begå kriminalitet. Tidlig innsats og godt tverrsektorielt samarbeid mellom tjenester i oppvekstsektoren trekkes til stadighet frem som løsningen på utfordringer knyttet til ungdomskriminalitet.

Det er ingen uenig i.

Men skal dette fungere i praksis må det være stabilitet og kontinuitet i det forebyggende arbeidet. Da dukker det opp behov og spørsmål knyttet til ressurser og prioriteringer.

Vår oppfordring til landets politikere er å våge å gjennomføre en politikk som ikke nødvendigvis gir umiddelbare gevinster, men som på lang sikt kan spare samfunnet for menneskelige lidelser og store kostnader.

Thov Midtsund Nordbø, seniorrådgiver Barneombudet