Skal politiet stoppe ungdomskriminalitet alene?

Kronikk publisert i Dagsavisen 18. juni 2024.

Hver gang ungdomskriminaliteten svinger oppover, ropes det på mer politi og mer innelåsing. Men for å styre unge bort fra lovbrudd, må det forebyggende arbeidet i kommunene prioriteres minst like høyt.

Reaktive polititiltak alene løser ikke utfordringene som fører til at barn og unge rekrutteres inn i kriminelle miljøer.

Barneombudet har nå sendt et brev til alle partiene på Stortinget, der vi ber om konkrete forebyggende tiltak for å snu kriminalitetsutviklingen blant barn og unge.

Ingen av de friske midlene i årets revidert nasjonalbudsjett er øremerket til forebygging av kriminalitet i kommunene. Politiet spiller selvfølgelig en viktig forebyggende rolle, men drifter ikke ungdomsklubber, rusoppfølging, psykisk helsetilbud, utekontakter eller miljøarbeidere som er til stede på barn og unges arenaer.

Det er tradisjon for at det satses på økte reaktive tiltak når kriminalitetsstatistikken øker. Det ble bevilget ekstra midler til politiets gjengprosjekter både i 2006 og 2018. Innsatsene bidrar til flere pågripelser og flere aksjoner, men utviklingen i ungdomskriminaliteten de siste årene viser at det neppe har forhindret at nye generasjoner barn og unge rekrutteres inn i kriminelle miljøer.

I Danmark viser forskning at harde straffer for å bekjempe gjengkriminalitet ikke er så virkningsfullt som vi ønsker å tro. Snarere trekkes det frem at effektiv forebygging handler om å strupe rekrutteringen, og å gi barn og unge reelle alternativer til det «broderskapet» som kriminelle gjenger lokker med.

Det gjøres mye for å sikre barn gode oppvekstmiljø i Norge, men når et voksende antall barn og unge begår kriminelle handlinger, viser det at forebyggingen svikter.

Når politikere snakker om forebygging, er det etterlatteinntrykket at kommunene står godt rustet til å gripe inn og følgeopp barn og unge - før sakene blir så alvorlige at politiet må kobles inn. Det er en myte. Riksrevisjonen ogFolkehelseinstituttet har dokumentert store mangler i det kriminalitetsforebyggende arbeidet. I dag har kommunene knapt med ressurser og verktøy til å fange opp barn og unge som har høy risiko for å havne på skråplanet. I tillegg er det en ekstra utfordring at en stor del av de forebyggende tiltakene som finneser prosjektbaserte og har kortsiktig finansiering. Det svekker effekten på tiltakene.

Vi vet fra forskning at den ene ildsjelen eller deltidsjobben i kommunen kan være helt avgjørende for om særlig utsatte barn utvikler en kriminell løpebane eller ikke. Det er synd om disse tilbudene plutselig opphører fordi kommunebudsjettet er for stramt til å videreføre denne type sosialt arbeid.

Det burde være en selvfølge at norske kommuner har en grunnpakke med varige forebyggende tiltak som dekker bredden i barns behov. Fra fritidstilbud og oppsøkende tjenester som møter barna på deres arenaer i den ene enden av spekteret, til spesialiserte hjelpetiltak til barn med alvorlige volds-, rus eller kriminalitetsutfordringer i den andre.

Den svenske rikspolitisjefen uttalte under sitt besøk i Norge i fjor at Norge burde prioritere tidlig innsats i kommunene for å unngå de samme feilene som har Sverige har gjort. Det kom i 2023 en ny lov i Sverige, som gir kommunene et mer forpliktende ansvar for det kriminalitetsforebyggende arbeidet. I Norge er ansvar for forebygging pulverisert utover fleresektorlover. Vi trenger et lovverk som rydder opp i hvem som har ansvar for hva. Det vil ruste kommunene bedre til å fange opp barn i risikosonen.

Mer innelåsing av barn og mer politi i gatene løser ikke problemet.

Ivar Stokkereit, fagsjef og fungerende barneombud