Menneskerettigheter må sitte i ryggmargen

Kronikk publisert i Morgenbladet torsdag 21. april 2022.

Koronakommisjonen kommer straks med sin andre rapport. Vi håper den bidrar til å utvikle menneskerettslige ryggmargsreflekser.

To år har gått siden regjeringen innførte de mest inngripende tiltakene i fredstid. I to år har en rekke tiltak blitt innført, deretter avviklet, for så å bli innført igjen, og så avviklet. Det har vært store variasjoner mellom kommuner og regioner, men ingen har kommet uberørt gjennom dette. Pandemien har satt spor, for noen mer enn andre.

Mangelfulle vurderinger i pandemien

Til tross for at pandemi var et sannsynlig scenario, manglet landet en skikkelig kriseplan. I starten av pandemien tok myndighetene beslutninger uten grundige vurderinger av konsekvensene, også for forholdet til menneskerettighetene. Det fikk flere negative effekter. Blant annet ble skolene stengt uten nærmere vurderinger av retten til utdanning. Og det ble innført besøksforbud i private omsorgsboliger som manglet tilstrekkelig rettslig grunnlag. Skolestengingen og omdisponeringen av helsesykepleiere til koronarelaterte oppgaver førte til at barn og unge som trengte ekstra støtte mistet nødvendige ressurser. Selv om mye ble bedre etter hvert, var det også i de senere tiltaksrundene manglende vurderinger av hvordan tiltakene virket inn på menneskerettighetene. Et eksempel var innføringen av rødt nivå i videregående skole rundt juletider i fjor, som igjen fikk konsekvenser for unges opplæring og potensielt også deres psykiske helse.

Koronakommisjonens første rapport konkluderte med at vi manglet den nødvendige ryggmargsrefleksen som sikrer at inngrep i borgernes grunnleggende rettigheter må vurderes nøye. Nå må regjeringen sikre at vi lærer av det som gikk galt, så vi gjør det bedre neste gang.

Menneskerettigheter er borgernes garanti

Grunnleggende rettigheter er en del av samfunnskontrakten. De er demokratisk fastsatt i Grunnloven og menneskerettighetene fordi de anses som sentrale forutsetninger for et godt liv. Inngrep i disse rettighetene har store konsekvenser for demokratiet og for enkeltmennesker. Derfor krever Grunnloven at inngrep i slike rettigheter er nødvendige og forholdsmessige, og for å sikre dette bør det begrunnes hvilke hensyn som er tillagt størst vekt. De fleste slike vedtak når aldri domstolene og må derfor primært sikres gjennom nettopp løpende vurderinger og ryggmargsrefleks.

Barn har ikke stemmerett og er sjeldent representert på arenaer der beslutninger fattes. Derfor har de særlige menneskerettigheter. Grunnloven § 104, som omhandler barns rettigheter, bestemmer at barnets beste skal vurderes som et grunnleggende hensyn i alle saker som vedrører barn. Plikten til å vektlegge barnets beste er ikke mulig å oppfylle uten tilstrekkelig kunnskap om konsekvensene en beslutning vil kunne ha for barn og barns rettigheter. En slik vurdering skulle for eksempel vært helt sentral da myndighetene besluttet å stenge skoler og barnehager, eller omprioriterte helsepersonell. Barnets beste vurderinger var heller ikke på radaren da omsorgspersonell i barnevernsinstitusjoner og beredskapshjem ikke ble prioritert til vaksinering.

Ofte mangelfulle utredninger

Men også utenom krisetid ser vi at myndighetenes vurderinger av menneskerettigheter, og barns rettigheter særskilt, ofte ikke er tilstrekkelige. I utredningsarbeid og politikkutforming ser vi for ofte at myndighetene kun redegjør kort for de menneskerettslige rammene uten å gå nærmere inn på om de ulike forslagene reiser særlige spørsmål opp mot menneskerettighetene. Andre ganger utelates forholdet til menneskerettighetene helt.

Etter Grunnloven har myndighetene en plikt til å sikre menneskerettighetene ved utforming av ny lovgivning og andre tiltak. De må også alltid redegjøre for økonomiske og administrative konsekvenser. Forskjellen er bare i hvilken grad dette gjøres i praksis. Det er sjeldent forslag passerer uten at forvaltningen nøye har vurdert hvilke budsjettmessige konsekvenser ny politikk vil få, både på kort og lang sikt. Vårt syn er at regjeringens mål fremover bør være at hensynet til de menneskerettslige konsekvensene av ulike tiltak vurderes på lik linje som hensynet til de økonomiske og administrative.

Plikten til å vurdere menneskerettslige konsekvenser av ulike tiltak er ikke der for å byråkratisere beslutningsprosesser. Vurdering av menneskerettslige konsekvenser er helt sentralt for at myndighetene skal fatte gode og balanserte beslutninger, og for å sikre at tiltakene treffer riktig. Gode utredninger sikrer dessuten at man kan se utfordringer på tvers av sektorer, idet grunnleggende rettigheter ikke følger forvaltningens sektorinndeling. Manglende rettighetsperspektiv fører til at myndighetene mister det helhetlige og tversektorielle blikket som er nødvendig for å sette inn gode tiltak. Myndighetenes manglende vurdering av risiko på tvers av sektorer var også en av koronakommisjonens hovedfunn. Dette fikk særlige konsekvenser for sårbare barn og unge blant annet ved skolestengingen – konsekvenser myndighetene ikke hadde forutsett.

Fra krise til ny utredningsinstruks

Utredningsinstruksen gir føringer til statlige myndigheter om hvordan en utredning skal foregå. Den sier ingen ting eksplisitt om menneskerettigheter. Vi har over mange år tatt til orde for at instruksen må inneholde krav til utredning av menneskerettighetene generelt og barns rettigheter spesielt, og at det må utvikles nærmere veiledninger og verktøy for hvordan dette kan gjøres. Arbeid med dette er på gang, og pandemihåndteringen har synliggjort at dette er nødvendig. Krise eller ikke, det er myndighetenes ansvar å sørge for ivaretakelsen av våre grunnleggende rettigheter.

Koronakommisjonen skal snart levere sin andre rapport, og vi setter vår lit til at regjeringen følger opp funnene fra begge rapportene. Vi oppfordrer regjeringen til å komme med konkrete tiltak som styrker ivaretakelsen av menneskerettighetene. Det er behov for en økt bevissthet om menneskerettigheter og kunnskap om sårbare grupper i alle ledd i forvaltningen, og på alle nivåer – både statlige og kommunale. Menneskerettigheter må være en del av ryggmargrefleksen.

Barneombud, Inga Bejer Engh og Direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter(NIM), Adele Matheson Mestad