Kronikk: Tid for handling, ikke flere løfter om barns psykiske helse

Debatten om psykisk helsehjelp til barn og unge må handle om mer enn livsmestring i skolen og ventetid på behandling. Vi må ha en hjelpetjeneste som faktisk svarer til de utfordringene vi har. Jeg har to ønsker som jeg håper den nye regjeringen tar med seg inn i sin nye regjeringsplattform; en gjennomgang av tjenestene til barn og unge og at kommunene gis tydelige føringer på hva de skal tilby.

Det mangler ikke på problembeskrivelser om barn og unges psykiske helse. Det siste året har både Barneombudet, UKOM og Riksrevisjonen lagt frem rapporter som viser store utfordringer i det psykiske helsetilbudet til barn og unge. Riksrevisjonen betegner etter sin undersøkelse av psykiske helsetjenester i kommunen og i spesialisthelsetjenesten situasjonen som alvorlig.

For det første har barn og unge med behov for psykisk helsehjelp ikke likeverdig tilgang til hjelp. I dag er det adressen som avgjør hvilken hjelp barn i Norge får for psykiske helseplager. Det betyr at i én kommune blir en ungdom som ikke kommer seg ut av gutterommet, som ikke vil på skolen, som familien opplever at får stort funksjonsfall, sittende der til problemene vokser seg store og kanskje følger med inn i voksenlivet. I nabokommunen får derimot gutten og familien rask og god kartlegging, de har ansatte som forstår problemet og de har kompetanse til å hjelpe – den negative utviklingen kan snus.

At adressen avgjør hvilken hjelp du får er i strid med både norsk lov og de sentrale helsepolitiske målene for samtlige regjeringspartier de siste årene. Det har heller ikke manglet på planer og tiltak de siste tiårene med mål om å redusere denne uønskede variasjonen. Likevel ser vi at dette er et problem som går igjen år etter år. Det holder ikke med politisk velvilje, når tiltakene ikke gir ønsket effekt.

Staten har valgt å delegere et stort ansvar for barn og unges psykiske helse til kommunene. Som ombud vil jeg minne den kommende regjeringen om at barnekonvensjonen gir barn rett til likeverdige tjenester, uavhengig av hvor de bor. FNs barnekomité anbefalte i 2018 at Norge øker sin innsats for å avskaffe regionale forskjeller i tjenestetilbudet, for å sikre at tjenestene er av like høy kvalitet overalt i staten. Barn og unges psykiske helse er et av de seks områdene barnekomiteen var særlig bekymret for.

Jeg mener derfor det er på tide at staten setter tydelige krav til kommunene om hvilket tilbud de må ha tilgjengelig for å kunne gi barn den hjelpen de trenger i kommunen der de bor. Både Senterpartiet og Arbeiderpartiet har i sine programmer at den kommunale psykiske helsehjelpen skal styrkes. Jeg forventer derfor at den nye regjeringen kommer med forslag til konkrete tiltak.

For det andre er den hjelpen som gis i spesialisthelsetjenesten ikke godt nok tilpasset barns individuelle behov. Dette har alvorlige konsekvenser for kvaliteten på hjelpen som gis. En allerede presset spesialisthelsetjeneste må håndtere flere henvisninger og samtidig få ventetiden ned. Det setter barn og unges rettssikkerhet på prøve.

Historisk er psykisk helsevern for barn blitt utviklet etter mønster for behandling av voksne. Med dagens system klarer ikke behandlerne å tilpasse hjelpen til det enkelte barns livssituasjon og behov. De kan ofte ikke gi ungdommene den fleksibiliteten de har behov for, fordi fleksibilitet koster. Jeg etterlyser politikere som er villige til å tenke nytt og bygge en tjeneste med utgangspunkt i hva barn trenger, ikke fortsette å lappe på en modell som er laget for voksne.

Tiden er overmoden for en helhetlig gjennomgang av både organiseringen og innholdet av den psykiske helsehjelpen til barn og unge, både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Regjeringen må se på helheten i hjelpen vi gir barn, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Det må være tilstrekkelig kapasitet og kompetanse på begge nivå, slik at alle barn får oppfylt retten til helsehjelp. Videre må tjenestene ha rammebetingelser som gjør at hjelpen kan ta utgangspunkt i barnas behov for fleksibilitet. Hjelpen må innrette seg etter de som skal bruke dem, ikke omvendt.

Jeg ønsker meg en handlekraftig regjering som legger grunnlaget for en psykisk helsehjelp til barn og unge som er i tråd med deres behov og rettigheter.

Barneombud, Inga Bejer Engh