Juridisk spalte i Fosterhjemskontakt: Høyesterett om samvær

Denne kronikken ble publisert i Fosterhjemskontakt mai 2023.

Kommentar til Høyesteretts avgjørelse HR-2022-2292-A

I HR-2022-2292-A vurderer Høyesterett en mors krav om økt samvær med en datter som barnevernet hadde overtatt omsorgen for. Høyesterett fant at samvær skulle settes til to timer to ganger i året. Høyesterett la stor vekt på barnets egen mening og at det vil kunne stride mot barnets beste å tvinge barn til samvær.

Sakens bakgrunn

Saken handlet om et barn på 12 år. Barnet hadde bodd i det samme fosterhjemmet fra hun var 3 år. Før saken hadde mor og barn hatt samvær to timer, fire ganger i året. Fylkesnemnda, tingretten og lagmannsretten hadde avvist kravet om tilbakeføring, og spørsmålet Høyesterett skulle vurdere var hvor mye samvær som skulle fastsettes mellom mor og barn.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett tar i denne saken utgangspunkt i en rekke tidligere avgjørelser både fra Høyesterett og EMD. Det rettslige utgangspunktet er at barn og foreldre har rett til samvær etter barnevernloven,

Grunnloven, barnekonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Samvær er sentralt for å nå målet om gjenforening, men må fastsettes etter konkret vurdering av hva som vil være til barnets beste. Dersom barn og foreldre har motstridende interesser må det skje en balansert avveiing. Samvær skal aldri fastsettes slik at barn utsettes for en «urimelig belastning».

Høyesterett påpeker at samværsomfanget ikke skal legges tett opp mot grensen til hva som vil være en «urimelig belastning» for barnet. Både barns behov for stabilitet og kontinuitet og foreldrenes manglende samværskompetanse kan etter en konkret vurdering tilsi at samvær begrenses. Det er heller ingen nødvendig motsetning mellom begrenset samvær i en periode og opprettholdelse av gjenforeningsmålsetningen. Det kan derfor fastsettes et relativt lavt samværsomfang, til tross for at barneverntjenesten skal jobbe for gjenforening.

I den konkrete vurderingen viser Høyesterett til at barnet har alvorlige og langvarige reaksjoner etter samvær. Det er derfor ikke forsvarlig med mye samvær i året. Barnet selv hadde gitt tydelig uttrykk for at to ganger i året er passe. Høyesterett legger betydelig vekt på barnets egen mening og mener at det vil stride mot prinsippet om barnets beste å tvinge barnet til samvær. Det fastsettes derfor et samvær på to timer, to ganger i året.

Kommentar til avgjørelsen

Høyesteretts vurdering av samværsspørsmålet er grundig og inneholder flere gode presiseringer. For det første er det gjennom Høyesteretts praksis nå etablert at samvær ikke skal fastsettes tett opp til et omfang eller innhold som kan utsette barn for en «urimelig belastning». Professor i barnerett, Kirsten Sandberg, har tidligere stilt spørsmål ved at det tas utgangspunkt i «urimelig belastning», og om det er riktig å gi samvær opp mot barnets tålegrense, fremfor å fastsette et samvær som etter en helhetsvurdering er til barnets beste.1 Selv om sistnevnte etter vårt syn alltid bør være det førende utgangspunkt, fastslår i det minste Høyesteretts dommen at barnets tålegrense ikke kan settes for høyt. Det er også positivt at Høyesterett presiserer hvor viktig det er å legge vekt på barnets egen mening ved fastsettelse av samvær, og at det å tvinge barn til å gjennomføre flere samvær mot deres ønske, fort vil komme i strid med hensynet til barnets beste.

I avgjørelsen tar Høyesterett ikke stilling til om gjenforeningsmålsetningen skal oppgis, da kommunen mener dette fortsatt er det overordnede målet. Dette til tross for at gjenforening i dette tilfellet ligger frem i tid. Barnet, som nå var 12, hadde bodd i det samme fosterhjemmet fra hun var tre år. Fosterhjemmet fungerte godt, hun var inkludert i familien og kalte fosterforeldrene for mamma og pappa. Barnet hadde store reaksjoner etter samvær, og ut ifra det som kommer frem i dommen er det få holdepunkter for at gjenforening vil bli aktuelt. Vi stiller store spørsmålstegn ved hvorfor kommunen etter ni år, fremdeles ikke ønsker at nemnda og domstol skal vurdere om gjenforeningsmålsetningen skal oppgis.

En gjennomgang av nemndsvedtak og avgjørelser i lagmannsrettene, utført av Ingunn Alvik ved Oslo Met, viste at det i svært få saker vurderes om gjenforeningsmålsetningen skal oppgis.2 Dette selv om foreldrene i mange saker hadde svak omsorgsevne, betydelige hjelpetiltak var forsøkt og lite tydet på at foreldrenes omsorgsevner kunne bedres. En opprettholdelse av gjenforeningsformålet, til tross for at gjenforening fremstår som usannsynlig, kan føre til at noen barn utsettes for mer samvær enn hva som er til barnets beste og at barna ikke sikres nødvendig ro og stabilitet i fosterhjemmet.

Basert på dette er det grunn til å stille spørsmål ved om det er behov for endringer i barnevernsloven, for å sikre at barnevernsnemnda og domstolen tar stilling til om gjenforeningsmålsetningen skal opprettholdes. Det vil kunne ha stor betydning for mange barn i fosterhjem, og tvinge frem viktige vurderinger og avklaringer for barnas beste og deres fremtid.

Seniorrådgiver Mathias Lia Nordmoen