Hvor mye skal barn tåle?

Dette debattinnlegget sto først på trykk i Dagbladet 21. desember 2020.

Både barn og biologiske foreldre har en rett til familieliv, og det er viktig at det jobbes godt for gjenforening der dette anses som den beste løsningen. Men dette er ikke alltid tilfelle.

De siste årene har det norske barnevernet fått stor oppmerksomhet i nyhetsbildet. Både nasjonalt og internasjonalt er det fremsatt til dels massiv kritikk, og vi har sett gjentatte mediesaker med foreldre som forteller sine erfaringer med det norske barnevernet. Barnets stemme kommer sjelden frem.Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har de siste årene avsagt flere dommer som har omhandlet det norske barnevernet, og Norge er dømt i flere av disse sakene.

Norge har blant annet fått kritikk for at barnevernet i større grad må legge til rette for at foreldre kan gjenforenes med barnet så snart som mulig etter en omsorgsovertakelse. Dette betyr at myndighetene må legge til rette for samvær på en slik måte at barnet kan tilbakeføres de biologiske foreldrene. EMD har i sine dommer fastslått at samvær likevel ikke kan fastsettes på en måte som utsetter barnet for urimelig belastning - det som kalles «undue hardship».

Høyesteretts storkammer behandlet våren 2020 tre saker etter barnevernloven, og viste til disse uttalelsene fra EMD. Høyesterett pekte blant annet på at dersom det i en sak er en målsetting at barnet skal gjenforenes med de biologiske foreldrene, så må samværet fastsettes slik at båndene mellom dem kan styrkes og utvikles. De gjentok at samværet ikke kan føre til en «urimelig belastning» for barnet. Det kan derfor se ut som om både EMD og Høyesterett i Norge mener det er greit at barn utsettes for en belastning gjennom samvær, så lenge belastningen ikke er urimelig. Dette kan være alvorlig for mange barn.

Felles for alle barn der det offentlige overtar omsorgen for dem, er at de har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Ofte gjennom store deler av sitt korte liv.Når disse barna endelig skal få en mulighet til å leve et liv uten omsorgssvikt i en trygg omsorgsbase, skal det altså være greit å utsette de for nok en belastning. Det er vanskelig å se at dette er forenlig med barnevernlovens utgangspunkt om at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet.

Både barn og biologiske foreldre har en rett til familieliv, og det er viktig at det jobbes godt for gjenforening der dette anses som den beste løsningen. Men dette er ikke alltid tilfelle. I mange saker er samvær etter en omsorgsovertakelse til det beste for barnet. I andre saker må samværet begrenses.

For mange barn i en slik situasjon, er det svært viktig at de ikke blir utsatt for flere påkjenninger. Vi vet at for mange barn koster samværet med biologiske foreldre mye, med utrygghet, uro og retraumatisering. Det avgjørende må derfor være at samvær fastsettes til det beste for hvert enkelt barn.

For hvor mye skal disse barna egentlig måtte tåle? Hva er en rimelig belastning for et barn? Jeg håper dyktige fagfolk kan bidra til en god og konstruktiv debatt, både psykologer, jurister, barnevernsansatte og andre med kompetanse på området. Det er på høy tid med en debatt om dette.

Inga Bejer Engh, barneombud