Hvilken politikk gir barn best oppvekst?

Kronikk publisert i Aftenposten, april 2024

Etter seks år som barneombud ser jeg at mye kan gjøres bedre for å i å gi barn og unge en god oppvekst.

Økt utenforskap koster både barna og samfunnet dyrt. Jeg er derfor glad for at regjeringen har lansert et nasjonalt samfunnsoppdrag mot utenforskap. Dette er et viktig oppdrag, og jeg har tre innspill til arbeidet.

Grunnloven setter krav om at alle at tiltak som berører barn skal være til deres beste. Det skal sikre gode beslutningsgrunnlag og motvirke kortsiktighet og enkle løsninger på komplekse utfordringer.

Henger etter på flere områder

Til tross for at regelen har vært grunnlovsfestet i ti år, er det en rekke eksempler på at den ikke følges, som ved store endringer som seksårsreformen, digitalisering av skolen og barnevernsreformen. På flere områder blir derfor myndighetene løpende etter problemene som oppstår.

Manglende utgangspunkt i barns behov ved utvikling av regelverk fører til at vi strever med å gi god hjelp til barn som trenger hjelp fra flere tjenester. Flere rapporter har påpekt svikt i samarbeid mellom barnevern og helse, med den følge at barn har dødd i barnevernets omsorg.

Dette til tross for at barnekonvensjonen og Grunnloven skal sikre hjelp, uavhengig av sektoransvar og forvaltningsnivå. Sektorprinsippet er blitt et hinder for å gi utsatte barn den hjelpen de trenger. Først når Grunnlovens krav om at barnets beste skal være førende for regelverk og ressurser, vil vi kunne gi et tilbud som møter behovet.

Mangler et nasjonalt system

Å være kunnskapsbasert innebærer også å følge med på hvordan tiltak faktisk virker, slik at man kan endre og justere kurs underveis. Selv om frafall i skolen er en av de største risikofaktorene for utenforskap, vet vi ikke nok om hvordan det går med barn i skolen. Mye informasjon samles inn, men det mangler et nasjonalt system for å nyttiggjøre opplysningene i en kunnskapsbasert utvikling av skolen.

Vi bruker store summer på spesialpedagogisk tilrettelegging, uten å vite hvordan barna klarer seg i skolen eller senere i arbeidslivet. Vi vet heller ikke med sikkerhet hvilke konsekvenser seksårsreformen har hatt.

Det er selvsagt også lyspunkter for barns rettigheter i Norge

Uten å systematisk samle og sikre data glipper muligheten til å evaluere reformer, vurdere variasjon mellom skoler og analysere årsakene til frafall. I motsetning til skolen har helsemyndighetene ved innføring av helseregistre fått avgjørende kunnskap for å bedre helsehjelpen til barn. Nå bør det være skolens tur.

Vi strever også med å bygge bro mellom ny kunnskap og praksis på en rekke velferdsområder, enten det er kriminalitetsforebyggende tiltak, helsehjelp eller tiltak mot mobbing. Vi gjør ikke det vi egentlig vet fungerer, kanskje fordi det koster for mye, eller fordi kunnskapen ikke når de som jobber med barn og unge.

Store variasjoner innad i kommunene

Kommunene er pålagt et stort ansvar for å oppfylle barns grunnleggende behov, enten det gjelder utdanning, beskyttelse for omsorgssvikt eller tidlig helsehjelp. Alle er tildelt det samme ansvaret, uavhengig av tilgjengelige ressurser og kompetanse.

Det er store variasjoner i kommuners evne til å oppfylle barns rettigheter, og FNs barnekomite har uttrykt bekymring for de store regionale forskjellene i kvaliteten på hjelpen som gis. Det påpekes at statens ansvar etter konvensjonen ikke reduseres av at ansvaret er delegert til kommunene.

Utvalget som skulle vurdere dagens generalistkommunesystem påpekte at det er behov for å sette inn flere tiltak for å bedre dagens system. Staten må være tilbakeholden med å utvide kommunenes ansvar uten å vurdere om de har god nok kompetanse og kapasitet.

Det er de mest utsatte barna som betaler prisen for et utilstrekkelig velferdstilbud i mange kommuner. Utvalgets rapport må derfor ikke legges i skuffen. Rettigheter som vedtas for å sikre barn en god utvikling skal etterleves.

Bare et slag i luften

Generalistkommuneutvalget påpeker at det mangler indikatorer for å måle om innsatsen i de kommunale tjenestene virker og om lovene følges. For mange utsatte barn blir rettighetsfesting kun et slag i luften. En rettighet er med andre ord i seg selv ikke nok. Vi må også spørre oss om det fører til faktisk endring for de vi ønsker å hjelpe.

Spesialundervisning er en rett til elever som ikke får utbytte av ordinær undervisning. Ekspertgruppen som nylig kom med forslag til innsats mot ulikhet i skolen skriver at rettigheten er godt forankret i loven, men at mange likevel ikke får hjelp. Mangel på et system som sikrer hjelp gjør at elever uten ressurssterke foreldre rammes hardest. De faller mest i leseferdigheter og topper frafallsstatistikken.

Markant færre omsorgsovertakelser

Retten til beskyttelse mot overgrep og omsorgssvikt er en de viktigste rettighetene barn har. De vi som samfunn ikke klarer å beskytte, løper en særlig høy risiko for uhelse og utenforskap. Tillater vi i dag brudd på barns rettigheter i større grad enn før – særlig der deres interesser kan være motstridende med foreldrenes?

Vi har nå markant færre omsorgsovertakelser i barnevernet siden den første dommen mot Norge i den europeiske menneskerettsdomstolen. Dette til tross for at det ikke er grunn til å tro at det er mindre omsorgssvikt, og at ingen av dommene handler om at vi har satt terskelen for omsorgsovertakelser for lavt.

Samtidig unnlater vi å gi barn i fosterhjem som trenger stabilitet og ro en avklaring på hvor de skal vokse opp. Det er eksempler på at barn lever ti år i fosterhjem uten en slik avklaring. I Sverige kan en slik avklaring gis etter to år. Hvor ble det i praksis av Grunnloven og barnekonvensjonens krav om barns rett til helse og utvikling?

Viljen er stor

Det er selvsagt også lyspunkter for barns rettigheter i Norge. Barneombudets rolle er imidlertid å påpeke utfordringer. Når jeg nå takker for meg, kan jeg heldigvis se tilbake på mange konstruktive samtaler med myndighetene. Viljen er stor både hos embetsverket og politikerne, men systemutfordringene setter en stopper for å kunne gå den neste milen på vegne av barn i Norge.