For mye håp

Kronikk publisert i lokalaviser desember 2024

Vi vet mye om hvilke barn som har det vanskelig og som kommer i konflikt med loven. Når barn havner i fengsel eller plasseres i barnevernsinstitusjon, handler det ofte om at de ikke har fått den hjelpen de trengte før. Det blir for mye håp og for lite handling.

De fleste barn i Norge har en god oppvekst. De trives, har venner og en familie som tar godt vare på hverandre. Men det er også barn som trenger noe mer, som tilpasset helsehjelp, ekstra beskyttelse, eller hjelp til å mestre skolehverdagen. For mange av disse barna får ikke hjelpen de trenger i tide, noe som gir negative utfall og økt risiko. De som tar beslutninger i stat og kommune må begynne å tenke nytt, slik at rett innsats settes inn i tide.

Når barn kommer i konflikt med loven, er det ofte barn som mange har vært bekymret for, uten at det har ført til innsats. Det må snus. Framfor håp om at ting løser seg, trengs handling for forandring. De fleste barn i Norge får besøk fra helsestasjonen den uken de blir født. Da er det mulig å se sårbarhet og risiko for det nye livet, med boliger som ikke er egnet og foreldre som ikke får til. I barnehagen ser de barn som ofte har møkkete klær og ofte tunge bleier når de kommer. På skolen ser de at matpakken mangler, strev med konsentrasjon og mye konflikt rundt barnet. Mange er bekymret og noen melder ifra, uten at det speiles i tiltak som forandrer situasjonen.

Mye tidligere inn

«De sterkeste tiltakene må komme først,» sa en engasjert barnevernsmedarbeider til meg nylig. Erfaringen fra mange som jobber med barn i sårbare situasjoner er at bekymring møtes med tiltak lavest nede på stigen.

Noen møter med familieveileder hjelper lite når behovet er å få familien inn på et familiehjem for tett oppfølging. Ved å komme tett på tidlig, er det mulig å se behov for omsorgsovertakelse, for å unngå å påføre barn traumer fra langvarig omsorgssvikt. Skal ungdomskriminalitet eller behovet for spesialiserte plasser i barnevernet reduseres, er det her, mens de er små, at politikerne må øke innsatsen for å endre utfall i barne- og voksenliv.

Forskningen på dette er tydelig. Økonomen James Heckman fikk Nobelprisen i økonomi for beregningen som viste hvordan investering i familiestøtte og utdanning de første årene var det som ga mest uttelling for at barna vokste opp som positive bidragsytere i fellesskapet. Den innsikten må føre til endring.

Snu regnestykkene

Det er mange kjennetegn som går igjen blant barn som begår alvorlig kriminalitet. De har ofte opplevd vold hjemme, strever på skolen og er kjent av barnevernet fra før. Vi har mange anledninger til å endre på barns muligheter til å få et bedre liv. Dagens sosialhjelpssatser er så lave at mange ikke kan spise seg mette hver dag, og Nav sliter med å identifisere barnas behov i de familiene som søker hjelp. Mens det store flertallet av barn er med på aktivitet, er noen utenfor fordi de ikke har råd. Manglende tilrettelegging for elever med lærevansker fører til at de strever med å følge med i undervisningen og kan falle ut av skolen senere.

Barneombudets nye strategi peker på tidlig innsats som et hovedområde. Framfor å prøve med det minst inngripende tiltaket og håpe på at det går bra, må vi investere mye mer tidlig for barn vi vet lever med sårbarhet og risiko. Vi må vekk fra en situasjon der vi prøver å reparere med gaffateip der det er store brister i grunnmuren rundt barn. Konsekvensene når dette brister er så store, både for enkeltmennesker og samfunn. Ungene våre trenger en solid grunnmur og et sikkerhetsnett. På vei inn i et nytt år, som også er valg år, så er dette vårt budskap: Det må bli mindre håp og mer handling.

Barneombud Mina Gerhardsen