Fengsling av barn skal være siste utvei

Denne kronikken ble piblisert i Bergens Tidende den 25. august 2022

Flere stemmer ønsker mer bruk av fengsel som tiltak mot ungdomskriminalitet. Det finnes lite støtte for dette i forskning.

I Bergens tidende 9. august skriver lærer John Glenn Robertson at barn og unge vet forskjellen på rett og galt. Han tegner et bilde av at det nærmest er konsekvensfritt for barn og unge å begå alvorlig kriminalitet nå som pisk er byttet ut med silkehansker i straffesystemet.

Han viser til rapporten «kjennetegn ved barn og unge som begår kriminelle handlinger og virkninger av straff», som Justisdepartementet presenterte før fellesferien. Jeg har lest samme rapport, og sitter igjen med en annen forståelse av utfordringsbildet.

Vi straffer barn annerledes enn før i tiden. Heldigvis. Hensynet til barnets beste har i større grad blitt vektlagt på justisfeltet de siste tiårene. Det har kommet skjerpede krav til bruk av ubetinget fengselsstraff og etatene i justissektoren har andre rutiner og rammeverk for arbeid med mindreårige.

Tallenes klare tale er at ungdomskriminaliteten er lavere nå enn ved tusenårsskiftet. Det er også færre som faller tilbake til kriminalitet, samtidig som det er en høyere andel tidligere straffedømte som har gjennomført skolegang. Alt var ikke bedre før.

Barn og unge som begår mesteparten av den registrerte ungdomskriminaliteten i dag er en mer marginalisert gruppe enn de var for noen år tilbake. De faller tidlig fra skolen og har ofte vært kjent for hjelpeapparatet lenge før de begynte å teste grenser med kriminalitet. Et av de viktigste budskapene fra rapporten som er vist til over, er at tidlig innsats trolig er langt mer effektivt for å forebygge kriminalitet, enn straffereaksjoner.

Barneombudet mener likevel det er viktig å forbedre dagens straffesystem. Fortsatt er det urovekkende mange tidligere straffedømte som ikke slutter med kriminalitet, uavhengig av hvilken straff de ble idømt.

Så hva kan gjøres? Det er særlig to floker som må løses. For det første tar det i dag alt for lang tid fra lovbrudd begås til de får konsekvenser. Verken mistenkte, fornærmede eller samfunnet er tjent med at det tar måneder - og noen ganger år – fra lovbruddet skjer til straffegjennomføring starter.

For det andre må straffereaksjoner som er mer tilpasset unge, utbedres. Da ungdomsstraff og ungdomsoppfølging ble innført i 2014, var det for å oppfylle FNs barnekonvensjons krav om at fengsel skal brukes som siste utvei og samtidig utvikle reaksjoner som tar hensyn til barnets alder og behov. Dette forutsetter gode tiltak i kommunene, som vold- og sinnemestring, rusoppfølging, dagtilbud og psykisk helsehjelp.

Men det som på papiret ser fint og flott ut, har ikke myndighetene klart å gjennomføre i praksis. Ved innføring av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging var det ikke avklart hva andre sektorer, slik som barnevern og helse måtte ha på plass for at ungdomsreaksjonene skulle gi best mulig effekt.

Så lenge myndighetene sliter med å gi straffen et innhold som motvirker ny kriminalitet, vil debatten om fengsling av barn aldri ta slutt.

For å løse dagens utfordringer er det helt avgjørende at departementene skaper en felles problemforståelse og samarbeider bedre enn de gjør i dag. Jeg håper de tar opp (silke)hansken.

Thov Midtsund Nordbø, seniorrådgiver hos Barneombudet