Fallitterklæring at mer tvang er løsningen på ungdomskriminalitet
Kronikk på NRK Ytring, 17. august, 2023
Politimesteren i Oslo skrev nylig en kronikk der hun etterlyser mer bruk av tvang for å bekjempe ungdomskriminalitet. Men vil dette forhindre at nye generasjoner av unge lovbrytere vokser frem?
I sommer har voldelige hendelser i og mellom ungdomsmiljøer i Oslo og Kristiansand skapt overskrifter. Politiet forteller om barn som blir rekruttert til kriminelle nettverk i barneskolealder og vold som utføres med livsfarlige våpen, ofte med jevnaldrende som offer. Utøverne blir stadig yngre, og volden mer brutal. Beskrivelsene av ungdomsmiljøene er skremmende, og skaper frykt.
Ungdomsvold er ikke et nytt fenomen. Samtidig er det viktig at vi tar trender og problemstillinger i kriminalitetsutviklingen på alvor. Når barn og unge begår alvorlig kriminalitet og utøver vold, må det stoppes. Å bli utsatt for vold, eller bli vitne til en hendelse, kan gi varige mén og skape utrygge oppvekstmiljø.
Men hvilke tiltak er mest effektive for å forebygge kriminalitet? I Norge endret barneoppdragelsen seg i etterkrigstiden. Fra ris til ros. Utviklingen var basert på kunnskap om at fysiske og psykiske represalier ofte gjør vondt verre. Klok av skade burde samme kunnskap gjennomsyret myndighetenes innsats mot ungdomskriminalitet. Det har den ikke gjort. Det skorter på vilje til å bruke ressurser på varige tiltak som vi vet kan bidra til å demme opp for kriminalitet og skjevutvikling hos utsatte barn og unge. Vi har vært – og er fortsatt - mest opptatt av reaktive tiltak.
Mangel på politisk handlekraft kan få ubehagelige konsekvenser. Det vekker harme å lese om ungdommens råskap. Men er det systemet eller ungdommene som bør holdes ansvarlig? Vi ser gjennom vårt arbeid at det ikke er tilfeldig hvilke ungdommer som havner i fengsel. De bærer med seg risikofaktorer fra barnsben av. Mange dropper ut av skolen og andre viktige inkluderingsarenaer i tidlig alder. Den tette oppfølging kommer først når de er gamle nok til å straffes. Det til tross for at de har vært kjent for hjelpeapparatet siden de var små.
Oslo står for mye av den registrerte kriminaliteten begått av barn mellom 10 og 17 år, og har særlig utfordringer med barn som begår gjentatt kriminalitet. Barneombudet har de siste årene hatt dialog med Oslo kommune og uttrykt en bekymring for at kommunen mangler langsiktige, virksomme tiltak for unge lovbrytere. De forebyggende tiltakene som finnes, er ofte avhengig av prosjektmidler. Det skaper uforutsigbarhet, både for barna og de ansatte i kommunen. I tillegg har tiltakene ofte vært avgrenset til bydelsnivå. Samlet svekker dette effekten av det forebyggende arbeidet.
Når politimesteren i Oslo etterspør nye tvangsmidler for å beskytte samfunnet mot mindreårige, må vi ta bekymringene på alvor. Dessverre ser vi at den offentlige debatten om ungdomskriminalitet vekker til live gamle forestillinger om at ris og represalier er løsningen på problemet. Kanskje ville tvang hatt en midlertidig effekt på ungdommene det nå er bekymring for. Men det stopper ikke nye generasjoner ungdom fra å utvikle tilsvarende atferdsproblematikk. Vi burde ikke ha en sosialpolitikk som handler om brannslukking.
Politikerne må stille seg spørsmålet om hva som er de bakenforliggende årsakene til kriminaliteten. FHI kom i 2020 med en rapport som viser at Norge har mange gode tiltak for å forebygge kriminalitet, men at disse benyttes i liten grad.
Det burde være en selvfølge at norske kommuner har en grunnpakke med forebyggende tiltak som dekker bredden i barns behov. Fra fritidstilbud og oppsøkende tjenester som møter barna på deres arenaer i den ene enden av spekteret, til spesialiserte hjelpetiltak til barn med alvorlige volds-, rus eller kriminalitetsutfordringer i den andre.
Myndighetene er nødt til å få på plass det kunnskapen sier virker, før de prøver noe nytt. Det er en fallitterklæring om bruk av tvang eller strengere straffer nå setter premissene for det som kunne vært en kunnskapsbasert debatt.
Barneombud Inga Bejer Engh