En rettsstat for de minste?

Kronikk publisert i Juristen den 21. oktober 2022.

Klageordninger for brudd på barns rettigheter er uoversiktlige, lite barnevennlige og har prosessuelle mangler. Nå er det på tide å tette dette hullet i rettsstaten.

Tenk deg at du er 16 år, blir stoppet av politiet og kontrollert på en måte som du opplevde som diskriminerende. Hvordan skal du vite hvor du skal henvende deg for å klage over politiets behandling? Og hva gjør du hvis det å klage krever at foreldrene dine får vite om hendelsen?

Eller se for deg at du er 15 år og at foreldrene dine gir samtykke til at du skal kunne behandles med tvang i psykisk helsevern. Før du fyller 16 år, har du nemlig ingen muligheter til å be om overprøving av tvangen.

Eller hva hvis du blir mobbet, og skolen din ikke gjør det den er forpliktet til etter opplæringsloven for å sikre deg et godt skolemiljø? Hvor mange barn som blir mobbet er klar over at skolenes behandling kan klages inn til noe som heter Statsforvalteren?

Eksemplene over viser bare noen av områdene der vi i våre virksomheter har sett at klagemulighetene for barn ikke er gode nok. Dette har vi sett over tid. Når barn ikke kjenner til klagemulighetene, eller ikke får til å bruke dem fordi språket er for vanskelig, eller når klagemulighetene ikke gir barn selvstendige prosessuelle rettigheter, eller når ordningene krever dyr advokathjelp som kun er forbeholdt de mest bemidlede, da kan vi spørre om vi i det hele tatt har en rettsstat for barn i Norge i dag?

Norge – et foregangsland?

Norge har tidligere vært kjent som et foregangsland for barns rettigheter: Vi ble verdensberømte for de Castbergske barnelovene, fikk verdens aller første barneombud, og har gjort barnekonvensjonen til norsk lov med forrang over andre lover. Barns rettigheter etter Grunnloven og barnekonvensjonen er gjennomført i en rekke lover og regler i mange ulike sektorer i dag. Men når det kommer til mulighetene barn har til å klage og å få prøvet om deres rettigheter er brutt, slår glansbildet av Norge sprekker. For det første har politikerne i Norge gang etter gang stemt ned et forslag om at Norge skal tilslutte seg barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll, som gir barn muligheter til å klage til FN når deres rettigheter brytes. For det andre er heller ikke de nasjonale klageordningene gode nok eller tilpasset barn. Da kan en spørre hvor mye som er igjen av foregangslandet.

Retten til et effektivt rettsmiddel

I juss-språket snakker en gjerne om effektive rettsmidler og domstolsadgang som sentrale rettssikkerhetsgarantier og rettigheter i seg selv, som sikrer nettopp at rettighetene blir mer enn bare ord på papiret. Retten til et effektivt rettsmiddel følger ikke av ordlyden i barnekonvensjonen, men må innfortolkes, slik det også følger av de andre menneskerettighetskonvensjonene, som jo også gjelder barn. FNs barnekomité, som overvåker barnekonvensjonen, uttrykker dette med at «[f]or rights to have meaning, effective remedies must be available to redress violations.» Med andre ord: uten muligheter til å få prøvet brudd på rettighetene, har rettighetene ingen mening. FNs barnekomité har også to ganger – i 2010 og i 2018 – kommentert de manglende klageordningene for barn i Norge i sine tilbakemeldinger til myndighetene, og det er grunn til å tro at det vil bli tatt opp igjen nå når Norge for syvende gang skal opp til «eksamen» i barnekonvensjonen i løpet av de kommende par årene.

Mangler langs flere akser

Vi som jobber med disse problemstillingene hver dag, ser at det er utfordringer i flere ulike retninger når det gjelder barns tilgang til klagemuligheter. For det første er det flere prosessuelle hindre for at barn skal kunne realisere sine rettigheter gjennom ulike klagemekanismer i Norge. Barn må i de fleste tilfeller klage over brudd på sine rettigheter gjennom en verge, som oftest foreldrene, både i forvaltningen og når saken står for domstolene. Men hva skjer når vergen og barnet er uenige? Kanskje blir det ikke fremmet sak, fordi barnets verge motsetter seg det? På dette punktet er det flere uavklarte juridiske spørsmål som bør gjennomgås.

For det andre er ikke alltid de eksisterende klageordningene tilgjengelige og forståelige for barn. Selv voksne har utfordringer i møte med ulike nasjonale klageordninger. Språket i forvaltningen er tidvis tungt tilgjengelig, og mange sliter med å orientere seg og finne frem til hvem som har ansvar for hva.

For det tredje er det ofte ressurskrevende å fremsette klager og eventuelt orientere seg i rettsapparatet. Det finnes gode frivillige ordninger, men kapasiteten er begrenset, og dekker ikke hele landet.

En tripp-trapp-stol for barns rettigheter?

På bakgrunn av våre erfaringer med barns manglende klagemuligheter har vi gått sammen om et brev til Stortinget. Vi ber om at det legges opp til en bred utredning, gjerne gjennom et offentlig utvalg, som kan se helhetlig på barns rett til å klage gjennom ulike instanser i norsk offentlig forvaltning og domstoler, identifisere både rettslige og faktiske hindre, og vurdere hvordan barns klagerett kan styrkes, slik at barns rettigheter i større grad også blir oppfylt i praksis. Vi ber ikke om noen helt nye systemer eller reformer, men snarere en tilpasning av de ordningene man allerede har i dag innenfor forvaltning og domstol.

Ellers i samfunnet tenker vi ofte på at barn har behov for tilpasning for å kunne delta på likefot – tenk bare på barnetilpassede spiseredskaper eller møbler, som tripp-trapp-stolen som lar barn sitte ved voksenbordet på barnets premisser. På samme måte må de prosessuelle ordningene som skal ivareta barns særegne rettigheter være utformet nettopp med tanke på det særegne ved å være barn.

Av: Elin Saga Kjørholt, seniorrådgiver Barneombudet, Sara Eline Grønvold, spesialrådgiver, Redd Barna, Jørgen Markus Jørgensen, fagleder, Kirkens Bymisjon, Ung rettshjelp, Maria Hessen Jacobsen, leder, Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg og Kirsten Kolstad Kvalø, seniorrådgiver, Norges institusjon for menneskerettigheter