Dagens ruspolitikk – en cocktail av utfordringer

Debattinnlegg publisert i Dagsavisen 18.april 2023

Rusdebatten har på nytt blitt aktualisert og flere partier varsler nå omkamp om norsk ruspolitikk. Mens det er bred politisk enighet om at voksne rusavhengige bør få hjelp fremfor straff, er det uenighet om avkriminalisering vil føre til økt bruk blant barn og unge eller ikke. Debatten har stått fastlåst i snart fire år. I mellomtiden har det skjedd endringer i praksisfeltet, som gir grunn til bekymring.

Uten politiet som hvilepute i det rusforebyggende arbeidet, er vårt inntrykk at mange kommuner står uten gode verktøy til å fange opp ungdom som står i fare for å utvikle rusproblemer. Det er uheldig.

Kunnskapsgrunnlaget forteller oss at tidlig rusdebut øker risikoen for utenforskap senere i livet. Samtidig er ungdomstiden den perioden i livet man er mest sårbar for å utvikle rusproblemer.

Nye tall fra Folkehelseinstituttet viser at ungdoms bruk av rusmidler holder seg relativt stabilt. Det er en liten, men likevel markant økning i bruk av kokain blant unge voksne mellom 16 og 30 år. Samtidig har det kommet frem i media at det er en nedgang i antall anmeldelser for mindre narkotikalovbrudd, og at stadig færre ungdommer får rusoppfølging som vilkår for påtaleunnlatelse. De 356 rådgivende enhetene for narkotikasaker som regjeringen påla alle kommuner å etablere fra 1. juli 2022, står mange steder tomme. Politiet henviser ikke saker.

Det er det flere grunner til. Hos Barneombudet registrerer vi at Høyesteretts praksis ved rusavhengiges befatning med narkotika til eget bruk, og Riksadvokatens presisering av gjeldende retningslinjer for narkotikasaker, har endret politiets arbeid overfor grupper som bruker rusmidler, inkludert barn og unge. I tillegg har blant annet Norges institusjon for menneskerettigheter i sin rapport om rus og menneskerettigheter stilt spørsmål ved om rusprøver i forbindelse med påtaleunnlatelse er det best egnede tiltaket til å oppnå formålet om å beskytte barn mot narkotika.

FNs barnekomite anbefaler at barn og unge som ruser seg skal fanges opp utenfor straffesporet, noe Barneombudet og mange med oss i utgangspunktet er enige i. Men det forutsetter at vi har andre tiltak og systemer for å fange opp barn og unge i faresonen. Slik situasjonen er i dag, vil det være naivt å tro at det skjer i ønsket utstrekning.

Årsaken til dette er at politiet er den eneste oppsøkende tjenesten i mange kommuner, og dermed inngangen til hjelp for barn og unge som ruser seg. Flere rapporter viser at mange av landets kommuner mangler oppsøkende tjenester som kjenner til ungdommene og deres arenaer. Like urovekkende er variasjonen i tilgang til forebyggende og skadereduserende rustiltak for de under 18 år.

Per i dag er det ingen offentlig tjeneste som har fått et definert ansvar for det rusforebyggende arbeidet, noe som øker faren for ansvarspulverisering.

I vårt innspill til regjeringens arbeid med forebyggings- og behandlingsreformen formidler vi at Grunnloven § 104 om barnets beste og FNs barnekonvensjon bør sette forpliktende rammer for dette arbeidet.

Etter vårt syn må det stilles krav både til at kommunene skal ha oppsøkende tjenester rettet mot barn og unge i form av utekontakter og miljøarbeidere, samt et minimum av tilbud som kommunene og helseforetakene skal ha tilgjengelig for unge som har kommet skjevt ut i livet.

Politiet har selv vært gjennom en reform, og flagger forebygging som sin hovedstrategi. Det er behov for at det utredes hvilken rolle og virkemidler politiet skal ha inn i det rusforebyggende arbeidet - i samarbeid med kommunene og sivilsamfunnet.

Snart starter kommunevalgkampen. Vår ønsketenkning er at det blir et politisk kappløp om å bygge opp oppsøkende tjenester og møtearenaer med tilgang til trygge voksne, som vi vet er helt avgjørende for å forebygge negativ utvikling hos barn og unge. På sikt mener vi at det vil være en god investering.

Thov Midtsund Nordbø, seniorrådgiver i Barneombudet