Barnets beste skal vurderes. Hver gang.

Innlegg publisert i Kommunal Rapport 3. april 2025.

Kommunepolitikerne våre må gjøre mange tøffe valg. Det fritar dem ikke fra plikten til å alltid vurdere hva som er barnets beste.

Nylig kom ny skolebehovsplan for Oslo, der fem skolen ble foreslått nedlagt. Nærskolen der jeg bor var en av dem. Dagen etter nyheten gikk elevene i spontant demonstrasjonstog i nærområdet, det ble laget plakater om «la skolen vår leve», elever gikk fra dør til dør og samlet underskrifter til støtte for skolen. Media skrev om gråtende elever og lærer. Facebook var full av frustrasjon, sinne, sorg og frykt. «FINN NOE ANNET Å SPARE PENGER PÅ ENN BARNA VÅRE!» sto det i en post på nettet fra en forelder. Det ble innkalt til folkemøte og en aksjonskomite satte i gang arbeid for å få endret konklusjonen før bystyret skal behandle dette i desember.

Dette sterke engasjementet er ikke unikt for denne delen av Oslo eller andre kommuner. I resten av landet har endret demografi og stramme kommunebudsjetter gitt en rekke slike forslag om skolenedleggelser. Alle følges av protester fra elever, foreldre, lærere og andre som er opptatt av skolens betydning som læringsarena og faktor i nærmiljøet.

Da Innlandet fylkeskommune besluttet å legge ned to skoler og fire skolesteder, ble det store demonstrasjoner og protester. Mange henvendte seg også til Barneombudet, for å få støtte i saken. Slike henvendelser kommer både fra engasjerte foreldre og elever og fra kommuner som ønsker veiledning i sin saksbehandling.

Barnekonvensjonen gjelder

Vårt oppdrag er å være vokter over barns rettigheter, som er gitt gjennom barnekonvensjonen. Deler av denne er også tatt inn i Norges grunnlov. Barnekonvensjonen gir barn rett til utdanning, men den gir ikke barn rett til å gå på en bestemt skole. Det kan være mange elementer som teller i en slik debatt, fra demografi til betydning for nærmiljø.

Barneombudet vurderer ikke om kommunale eller fylkeskommunale vedtak om skolenedleggelse er riktig, eller om vurderingene som er gjort er i samsvar med de pliktene de har. Det er det andre offentlige etater som Statsforvalter og departement som gjør. Men vi er opptatt av at kommuner og fylkeskommuner gjør de lovpålagte vurderingene om at barns beste skal være et grunnleggende hensyn.

I en stadig mer presset kommuneøkonomi må det tas vanskelige beslutninger. Men de kan ikke tas uten at ansvaret for å følge grunnlov og barnekonvensjon er med i prosessen. Alle kommuner som skal ha diskusjoner som berører barn, som kutt i fritidstilbud, nedskjæring for barnehage eller nedleggelse av skoler, må gjennom dette.

Kommunenes ansvar

Det er staten Norge som har undertegnet barnekonvensjonen, mens veldig mye av ansvaret for å følge opp barns liv, fra helsestasjon til barnehage, skole, barnevern og en rekke Nav-tjenester, ligger til kommunen. Det fritar ikke for ansvaret for å ivareta forpliktelsene i barnekonvensjonen, noe også FNs barnekomite har pekt på. Her opplever vi at kunnskapen og innsatsen er veldig varierende. Vi opplever altfor ofte at dette glipper. Det gjelder i budsjettdiskusjoner og i enkeltsakene hos Nav.

Kravet er tydelig: De skal vurdere hvilke konsekvenser et tiltak kan ha for barn, både direkte og indirekte, både i enkeltsaker og på systemnivå, vurdere hvilke rettigheter i barnekonvensjonen som berøres, samle informasjon om hvordan barns rettigheter påvirkes, inkludert barns egne meninger og sørge for at vurderingene er godt dokumentert for å kunne etterprøves. Dette skal gjøres hver gang.

Bedre beslutninger

Vårt inntrykk er at det er en økende bevissthet om dette. Barneombudet lanserte et eget e-læringskurs om barns rettigheter tidligere i år, rettet mot nettopp offentlig forvaltning. Dette er tatt i bruk av en rekke kommuner og statsforvaltere allerede. Samtidig ser vi at både det å ivareta barns rett til å bli hørt og plikten til å vurdere barnets beste, for ofte blir tatt lett på. Med økende press på kommunale tjenester og stramme budsjett, blir jobben til kommune- og fylkespolitikerne våre enda mer krevende.

Kampen om ressursene vil bare hardne seg til framover, med flere eldre som trenger mer og færre til å gjøre jobben. Men at noe blir vanskeligere, gir ikke grunn til å satse på snarveier. Tvert imot. Når beslutningene blir hardere å ta, er det desto viktigere å sikre at de står seg. Å spørre barn om deres mening og å foreta en skikkelig barnets beste-vurdering er en plikt kommunen og fylkeskommunen har i alt som angår barn. Det er også en øvelse som gir en viktig bonus: Beslutningene blir bedre.

De siste 15 årene er det lagt ned nesten 50 skoler i året. Nordland, Finnmark og Innlandet fikk flere slike vedtak i fjor. Oslo er en av de som står for tur nå. Nesten hver høst trues halvparten av landets fritidsklubber med kutt eller nedleggelse. Barnehagene påvirkes også av demografi og av utfordring med bemanning. For kommune og fylkespolitikere over hele landet som skal stå i dette, møte sorg og sinne – og ikke minst argumenter – er det avgjørende at jobben med å ivareta barns rettigheter gjøres skikkelig i hver sak.

Mina Gerhardsen, barneombud