Barn bør ikke dømmes til forvaring. Dømmes barnet på feil grunnlag, er det katastrofalt.

Kronikk publisert i Aftenposten den 23. juni 2022.

Forvaringsstraff kan i ytterste konsekvens føre til at barn sitter i fengsel resten av livet. Det er lovens strengeste straff, og betyr at barn dømmes for handlinger de har begått da de ikke var ferdig utviklet, var psykisk syke, led av en utviklingsforstyrrelse eller ofte en kombinasjon av disse.

Da spørsmålet om forvaring var oppe i forbindelse med endring av straffeloven i 2012 mente et stort flertall av høringsinstansene at mulighetene for å dømme barn til forvaring burde fjernes. Myndighetene mente likevel at muligheten ikke kunne avskjæres helt, og endte opp med et unntak som er svært strengt. Barn skal ikke dømmes til forvaring bortsett fra ved helt ekstraordinære omstendigheter.

Inntil Vollen-saken kom i 2016 var ingen barn i Norge ilagt straff som kunne innebære livsvarig fengsel. Som Aftenposten har omtalt den siste tiden så fulgte i rask rekkefølge flere saker der barn ble ansett som så farlige at de ble dømt til forvaring. Barneombudet har lenge vært bekymret for denne utviklingen. Vi ba derfor i 2019 om innsyn i en rekke straffesaker hvor barn hadde begått svært alvorlige lovbrudd. 

Vi gjorde flere funn knyttet til de sakkyndiges vurdering av tilregnelighet og voldsrisiko, som ga grunnlag for bekymring. Som offentlig kjent var flere av barna svært dårlig fungerende, enten som følge av psykisk sykdom eller utviklingsforstyrrelser som påvirket dem i stor grad. Å vurdere barns tilregnelighet og voldsrisiko er vanskelig. For å sikre barns rettsikkerhet må det derfor stilles høye krav til sakkyndiges kompetanse på barn og blant annet utvikling av alvorlige psykiske lidelser for denne gruppen.

I flere av sakene var de sakkyndige spesialister på voksne, og ikke barn. I erklæringene de avga var det i liten grad drøftet betydningen av at barnet var i utvikling. Sakene gjenspeiler at det generelt er for liten kunnskap om utvikling av alvorlig psykisk lidelse hos barn og unge. Et annet funn var at verktøyene som ble brukt for å vurdere voldsrisiko ofte var verktøy utviklet og ment for voksne.

Vår siste bekymring er knyttet til at det ikke er rom for observasjon av barna over noe lengre tid når de sakkyndige skal gjøre sine vurderinger. Vurderingene er ofte basert på relativt korte møter med barna i fengselet. Vi så ofte at barnas fungering ble vurdert ulikt av de rettssakkyndige, sammenliknet med fagfolk som fulgte barna over tid, for eksempel psykologene i fengslene og andre institusjoner hvor barna ble plassert.

Våre funn og anbefalinger er formidlet til Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Barneombudet har anbefalt Justis- og beredskapsdepartementet å styrke kunnskapen og kravene til kompetanse om barn og unge blant de sakkyndige og at det settes krav om at verktøyene som benyttes er utviklet for vurdering av barn og unge. I tillegg mener vi at ungdommen det gjelder må observeres og utredes over tid. Svaret fra departementet har vært at myndighetene skal «følge med på utviklingen». Det er ikke bra nok.

Det er en ekstra stor belastning for et barn å ikke vite når straffen skal avsluttes. Barnekonvensjonen er norsk lov, og den har et klart forbud mot livstidsstraff. Forvaring overfor barn er en praksis som tøyer grensen for dette.

Barn bør ikke dømmes til forvaring. Dersom de dømmes til forvaring på feil grunnlag er det katastrofalt. Om myndighetene fortsatt ønsker at barn skal kunne dømmes til forvaring, må rettsikkerheten til denne svært sårbare gruppen barn styrkes.  Vi vet nok om alvorlige straffesaker mot barn til at myndighetene må handle, ikke lenger bare «følge med på utviklingen».

Barneombud Inga Bejer Engh