Bare en grunn til samvær: Barnets beste

Innlegg publisert i Fosterhjemsbladet februar 2025

Foreldre tvinges ikke til samvær med sine barn. Barn bør heller ikke tvinges til samvær med sine foreldre.

Historiene er mange. Fosterforeldre forteller om barn som gruer seg sånn for samvær med biologiske foreldre at det kan gå dager og uker med hodepine og magesmerter, både før og etter treffet. Noen får mareritt. Noen tisser på seg. Noen mister språket. Utslagene kan være mange og ulike. Med en utvikling der det fastsettes stadig mer samvær, blir det for disse barna stadig færre dager som er bare hverdager.

Tall fra Sentralenheten for barneverns- og helsenemnda viser at det fastsettes vesentlig mer samvær enn for bare 4-5 år siden. Samtidig er det etter hvert mye kunnskap som peker på at noen barn under offentlig omsorg har for mye samvær, og samvær som ikke er bra for dem. I den siste fosterhjemsundersøkelsen oppgir 22,6 prosent av barna og ungdommene som har svart at de opplevde å ha blitt tvunget fysisk eller ved press til å gå på samvær de ikke ønsket. Av fosterforeldrene er det 27,4 prosent som svarer at de har opplevd at barneverntjenesten har bedt de om å fysisk tvinge barnet eller presse eller spille på samvittighet, for å gjennomføre samvær med sine foreldre selv om barnet ikke ønsket dette samværet.

Det er viktig å presisere at det finnes mange som har godt samvær med biologisk familie, med barn som gleder seg og som har gode møter med foreldre de ikke bor sammen med. Erfaringen er at dette fungerer best når samarbeidet mellom biologiske foreldre og fosterforeldre fungerer godt, der bursdag kan feires sammen og der avtaler kan flyttes uten konflikt fordi det dukket opp en viktig fotballkamp. Samvær kan også være vanskelig av helt andre grunner enn at biologiske foreldre gjøre noe barn synes er vanskelig eller ubehagelig når de møtes. Mengden følelser knyttet til egen situasjon, som sorg og savn eller lojalitetskonflikt, kan også være med å gjøre dette krevende. Å finne ut hva det handler om er helt avgjørende for å lage gode rammer rundt et samvær. Fosterforeldre vi har snakket med har sagt at foreldrene alltid vil være en del av ungenes liv, og at det er en del av ansvaret som fosterforeldre å legge til rette for at det kan bli best mulig. De som fikk til dette, understreker betydningen av å snakke godt om barnets familie og å prøve å inkludere fra start.

Økningen vi ser i samvær handler ikke om at vi har ny kunnskap som tilsier at mer er bedre. Tilbakemeldingene vi får er at økt samvær følger av dommene i den europeiske menneskerettighetsdomstolen, der Norge ble dømt. Men disse sakene handlet ikke om at det var for lite samvær, men at det manglet individuelle vurderinger i hver enkelt sak. Det er noe annet og ikke noe som bør bety at mengden automatisk skal økes. Det må være vurderingen i den enkelte situasjonen som skal styre samværsmengde, utfra et eneste premiss: At det er bra for barnet.

Denne våren skal Stortinget behandle en ny barnevernslov. Det gir en mulighet til å styrke vernet rundt barnet og presisere det helt sentrale: Samvær skal kun skje når det er til barnets beste. Det finnes ingen andre grunner til å gjennomføre samvær. Hensyn til foreldres følelser eller mål om gjenforening skal ikke settes over et barns ønske om å slippe samvær. I den nye loven må det presiseres at både barn og barnevern kan stanse samvær når barnet ikke ønsker slik kontakt. I forslaget som er fremmet foreslås en slik samværsstans til «når det er sannsynlig at samvær vil være til vesentlig skade for barnet». Ordet «vesentlig» må fjernes, slik at lista for stans legges lavere. Vi kan ikke leve med at barn kommer til skade ved gjennomføring av samvær.

Barn som gruer seg slik til å møte foreldrene sine at de får fysiske og psykiske plager må få retten til å si nei. Foreldre tvinges ikke til samvær. Nå må vi slutte å tvinge barn til det.