Høynivåmøte med 5 krav til veien mot en tryggere digital oppvekst

Velkommen til det andre høynivåmøtet om en tryggere digital hverdag for barn. Spesielt velkommen til stortingspresidenten, sametingsråden, statssekretærene fra Barne- og familiedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

For 1,5 år siden var vi samlet her til det første høynivåmøtet. Hensikten var å sette temaet på dagsorden, og invitere til en langsiktig og koordinert innsats.

Vi inviterte da 35 virksomheter til å forplikte seg gjennom en felleserklæring og til å gjennomføre minst to tiltak det kommende året.

Vi har igjen samlet statlige virksomheter, politiske partier, organisasjoner, bransjen og forskere. Jeg er veldig glad for å kunne invitere dere til et fysisk møte igjen – hvor vi alle selvsagt overholder meteren og andre smittevernregler.

I dag skal vi se tilbake på hva som har skjedd siden sist møte, men vi skal også se fremover. Dagen i dag er et lite felles stoppunkt på vei mot målet vi deler om at barn skal ha en tryggere digital hverdag. Det er langt fra noen avslutning på arbeidet, men vi går inn i en ny fase.

Hva har skjedd siden sist?

Mitt hovedbudskap til dere på høynivåmøtet i fjor var at vi måtte samordne innsatsen bedre. Arbeidet med barns digitale hverdag var for fragmentert, det var mange aktører med overlappende oppgaver og blinde flekker i arbeidet. Mange av tiltakene var ikke kunnskapsbaserte.

Det ble et annerledes år enn de fleste av oss trodde da. Men et år som virkelig viste hvor viktig det digitale er i barns liv.

Jeg vil trekke frem noen positive ting som har skjedd siden sist.

Det første jeg vil trekke frem er barne- og ungdomskulturmeldingen som kom i mars i år.

På høynivåmøtet 2020 utfordret jeg regjeringen ved barne- og familieministeren. Jeg ba om en helhetlig strategi for arbeidet og at et departement måtte få koordineringsansvaret. For første gang pekte jeg på barne- og familieministeren som rette vedkommende. Dette budskapet har jeg, og flere som deltar her i dag, gjentatt mange ganger etter dette.

Jeg er derfor glad for at regjeringen i meldingen forpliktet seg til å legge frem en nasjonal strategi for en trygg digital oppvekst for barn, og at barne- og familieministeren fikk koordineringsansvaret. Det betyr at et av målene våre med høynivåmøtet er oppfylt.

En annen ting som bør trekkes frem fra meldingen er at regjeringen for første gang understreket at staten er forpliktet til å gjøre barnerettighetsvurderinger når det skal utarbeides ny politikk, lovgivning ol. Det betyr kort sagt at det skal utredes hvilke konsekvenser forslag har for barns rettigheter. Dette kommer jeg til å følge med argusøyne.

De europeiske barneombudene har også utviklet en praktisk veileder om barnerettighetsvurderinger som kan være til hjelp.

Det neste jeg vil trekke frem er FNs barnekomite har vedtatt en generell kommentar om barns rettigheter i digitale miljøer. Den er en gavepakke og gir mye god veiledning om hvordan barnekomiteen mener at forpliktelsene skal forstås. Norge bør være et foregangsland i oppfyllelsen av barns rettigheter i digitale miljø.

I tillegg har dere som er her i dag jobbet med deres tiltak. På noen områder er det gjort mye. Vi skal få høre mer om dette fra noen av dere senere i dag.

Forutsetninger for å lykkes med arbeidet fremover

Vi er på rett vei, og det er gjort mye bra siden forrige høynivåmøte. Men vi er ikke i mål.

Nå skal vi ta neste etappe. Jeg har noen forventinger til strategien og arbeidet fremover.

Min første forventning er at regjeringens strategi må innebære et reelt løft for barns digitale oppvekst. Jeg forventer at regjeringen har store ambisjoner for sitt arbeid. Det er ikke nok at dette er en oppsamling av allerede vedtatte tiltak. Vi må se en tydelig retning og nye forslag.

Min andre forventning er at det følger nok friske midler med strategien til å gjøre arbeidet skikkelig. Det holder ikke å si at dette skal løses «innenfor gjeldende budsjett». Det må komme midler til tiltak, men også til folk til å gjøre jobben. Dette vil jeg følge tett med på når statsbudsjettet for 2022 legges frem om en drøy måned.

Min tredje forventning er at det legges vekt på samarbeid og involvering. Å lykkes med en tryggere digital hverdag er ikke noe staten kan klare alene. Jeg forventer at regjeringen (og Medietilsynet) har en klar plan for hvordan strategien skal involvere ulike statlige sektorer, men også bransjen og organisasjoner. Her forventer jeg å se nye måter for samarbeid og involvering. Det tar tid å forankre og involvere andre - den tiden er jeg bekymret for at regjeringen ikke har tatt så langt.

Alt i alt, vil jeg si at vi er på rett vei, men vi er langt fra ferdige. Om ti år skal vi tenke at det vi foretok oss i 2021 «det utgjorde en forskjell for barn og unge». Vi skal nå ta viktige valg og der må vi alle bidra.

5 punkter som det bør tas tak i

1. Et nasjonalt forskningssenter må opprettes

Vi er alle enige om viktigheten av forskning. I tillegg til Barneombudet og forskere på feltet er dette trukket frem av medieskadelighetsutvalget, barne- og ungdomskulturmeldingen og FNs barnekomite.

Nå er det på tide å vise handling. Vi er mange som begynner å gå lei av enighet uten at det skjer noe.

Regjeringen må prioritere opprettelsen av et tverrfaglig forskningssenter knyttet til et universitet- eller høyskolemiljø nå. Det er viktig at pengene som blir brukt baserer seg på kunnskap. Dette behøver ikke være spesielt dyrt, men det må prioriteres.

2. Flere ressurser til å støtte positiv bruk og et kompetanseløft

For barn er det digitale først og fremst noe positivt. Vi snakker om «selve livet» til barn.

De bruker digitale medier til å være sosiale, lære, finne informasjon, ytre seg om saker de er opptatt av. De bruker det også til kulturell utfoldelse, lek og fritidsaktiviteter. Dette kan påvirke deres opplevelse av tilhørighet, trivsel og psykiske helse positivt.

Det er på tide at vi voksne legger vekk bekymringen for tid og heller ser hva de bruker digitale medier til. Økt bruk gir også bedre forutsetninger for å håndtere det man møter. Det å forby kan gjøre barna mer utsatte for farene.

Det er nødvendig med mer oppmerksomhet og ressurser til å støtte positiv bruk. Her etterlyser jeg flere tiltak. Det handler blant annet om bevisstgjøring og informasjon. Jeg forventer et realt kompetanseløft rettet mot barn, foreldre og profesjonelle voksne, som også inneholder «trygg bruk» og å utnytte de positive mulighetene.

3. Tiltak rettet mot digital utenforskap

Jeg er bekymret for at noen barn opplever digital utenforskap. Som vi så under pandemien er det ulikt om barn har tilgang til digitale enheter. Barnekomiteen er tydelig på at staten bør sette inn alle nødvendige tiltak for å motvirke dette. Prinsippet om ikke-diskriminering krever at staten sørger for at alle barn har lik og effektiv tilgang til digitale miljø. Dette er et tema jeg synes vi har snakket for lite i Norge.

Hvis vi ikke sikrer digital inkludering og tilgang for alle kan teknologien bidra til at eksisterende forskjeller styrkes og nye kan vokse frem. Vi må snakke om mekanismer for inkludering og ekskludering. Dette handler om å få ta del i fellesskapet og om å forebygge hets og mobbing. Det må settes av midler til dette arbeidet. Utenforskapen kan ha store konsekvenser nå og senere i barnas liv.

4. Ansvarliggjøring av «bransjen»

Digitale medier har vært en hjemmealenefest for mange barn, men også for bransjen - utviklingen går raskt og grenser flyttes til stadighet- uten blikk for barns rettigheter.

Jeg blir bekymret når noen fraskriver seg ansvar med begrunnelsen at ting er «ute av kontroll», for eksempel innholdet på ulike tjenester. Vi ville aldri godtatt denne forklaringen om dette hadde skjedd utenfor det digitale.

Så til dere som er fra bransjen. Jeg mener at bransjen selv må ta et enda større ansvar Teknologien må utformes på en måte som oppfyller og beskytter barns rettigheter. Det er et samfunnsansvar, men også en del av ansvaret ditt om du skal tilby et produkt – særlig om barn er brukere.

Staten er forpliktet etter barnekonvensjonen til å sørge for at bransjen respekterer og beskytter barns rettigheter. Fremover forventer jeg at staten og bransjen selv- sørger for at barnets beste er et grunnleggende hensyn ved utvikling av all teknologi som berører. Dette må få betydning for valg av løsninger, for eksempel omfanget av datainnsamling, utforming av algoritmer, beskyttelsesmekanismer og rapporteringsmuligheter. Det må være «privacy» og safety by design».

Dette er komplekse spørsmål, men det betyr ikke at vi kan se bort. Tvert imot bør kompleksiteten skjerpe ansvaret vårt.

5. Gjennomgang av barns forbrukervern

Barn er en attraktiv målgruppe for markedsføring. Sosiale medier har gitt markedsføringen nye kanaler og muligheter for skreddersydd reklame rett inn på telefonen deres.

Reglene er ikke tilpasset den digitale hverdagen barn lever i. Forbrukerlovgivningen er for fragmentert, uoversiktlig og med uklar ansvarsfordeling mellom ulike sektorer. Det gjør det ikke enklere at GDPR og personopplysningsloven også påvirker området. I sum gir dette barn et for svakt forbrukervern.

Jeg forventer at regjerningen oppnevner et offentlig utvalg som skal gjennomgå barns forbrukervern og foreslå et mer helhetlig regelverk som bedre beskytter barn som forbrukere i digitale medier. Hensynet til barnets beste må veie tungt i dette.

Vi er alle enige om viktigheten av forskning. I tillegg til Barneombudet og forskere på feltet er dette trukket frem av medieskadelighetsutvalget, barne- og ungdomskulturmeldingen og FNs barnekomite.

Nå er det på tide å vise handling. Vi er mange som begynner å gå lei av enighet uten at det skjer noe.

Regjeringen må prioritere opprettelsen av et tverrfaglig forskningssenter knyttet til et universitet- eller høyskolemiljø nå. Det er viktig at pengene som blir brukt baserer seg på kunnskap. Dette behøver ikke være spesielt dyrt, men det må prioriteres.

For barn er det digitale først og fremst noe positivt. Vi snakker om «selve livet» til barn.

De bruker digitale medier til å være sosiale, lære, finne informasjon, ytre seg om saker de er opptatt av. De bruker det også til kulturell utfoldelse, lek og fritidsaktiviteter. Dette kan påvirke deres opplevelse av tilhørighet, trivsel og psykiske helse positivt.

Det er på tide at vi voksne legger vekk bekymringen for tid og heller ser hva de bruker digitale medier til. Økt bruk gir også bedre forutsetninger for å håndtere det man møter. Det å forby kan gjøre barna mer utsatte for farene.

Det er nødvendig med mer oppmerksomhet og ressurser til å støtte positiv bruk. Her etterlyser jeg flere tiltak. Det handler blant annet om bevisstgjøring og informasjon. Jeg forventer et realt kompetanseløft rettet mot barn, foreldre og profesjonelle voksne, som også inneholder «trygg bruk» og å utnytte de positive mulighetene.

Jeg er bekymret for at noen barn opplever digital utenforskap. Som vi så under pandemien er det ulikt om barn har tilgang til digitale enheter. Barnekomiteen er tydelig på at staten bør sette inn alle nødvendige tiltak for å motvirke dette. Prinsippet om ikke-diskriminering krever at staten sørger for at alle barn har lik og effektiv tilgang til digitale miljø. Dette er et tema jeg synes vi har snakket for lite i Norge.

Hvis vi ikke sikrer digital inkludering og tilgang for alle kan teknologien bidra til at eksisterende forskjeller styrkes og nye kan vokse frem. Vi må snakke om mekanismer for inkludering og ekskludering. Dette handler om å få ta del i fellesskapet og om å forebygge hets og mobbing. Det må settes av midler til dette arbeidet. Utenforskapen kan ha store konsekvenser nå og senere i barnas liv.

Digitale medier har vært en hjemmealenefest for mange barn, men også for bransjen - utviklingen går raskt og grenser flyttes til stadighet- uten blikk for barns rettigheter.

Jeg blir bekymret når noen fraskriver seg ansvar med begrunnelsen at ting er «ute av kontroll», for eksempel innholdet på ulike tjenester. Vi ville aldri godtatt denne forklaringen om dette hadde skjedd utenfor det digitale.

Så til dere som er fra bransjen. Jeg mener at bransjen selv må ta et enda større ansvar Teknologien må utformes på en måte som oppfyller og beskytter barns rettigheter. Det er et samfunnsansvar, men også en del av ansvaret ditt om du skal tilby et produkt – særlig om barn er brukere.

Staten er forpliktet etter barnekonvensjonen til å sørge for at bransjen respekterer og beskytter barns rettigheter. Fremover forventer jeg at staten og bransjen selv- sørger for at barnets beste er et grunnleggende hensyn ved utvikling av all teknologi som berører. Dette må få betydning for valg av løsninger, for eksempel omfanget av datainnsamling, utforming av algoritmer, beskyttelsesmekanismer og rapporteringsmuligheter. Det må være «privacy» og safety by design».

Dette er komplekse spørsmål, men det betyr ikke at vi kan se bort. Tvert imot bør kompleksiteten skjerpe ansvaret vårt.

Barn er en attraktiv målgruppe for markedsføring. Sosiale medier har gitt markedsføringen nye kanaler og muligheter for skreddersydd reklame rett inn på telefonen deres.

Reglene er ikke tilpasset den digitale hverdagen barn lever i. Forbrukerlovgivningen er for fragmentert, uoversiktlig og med uklar ansvarsfordeling mellom ulike sektorer. Det gjør det ikke enklere at GDPR og personopplysningsloven også påvirker området. I sum gir dette barn et for svakt forbrukervern.

Jeg forventer at regjerningen oppnevner et offentlig utvalg som skal gjennomgå barns forbrukervern og foreslå et mer helhetlig regelverk som bedre beskytter barn som forbrukere i digitale medier. Hensynet til barnets beste må veie tungt i dette.