9. oktober 2018

Fosterhjem

Jeg har skrevet tidligere og fått gode svar, men nå lurer jeg på enda en ting. Som er veldig viktig for meg og som sitter langt inne.

Jeg skal snart i møte med barnevernet angående avlastning. Men jeg har tenkt på dette i mange år, nemlig fosterhjem. Jeg har alltid vist jeg ville fått et bedere liv i fosterhjem, og jeg har lest om alt i et halvt år nå for å se om jeg kansje kan få det.

Jeg kan jo ikke være med min far, og min mor er ikke en god nok mor for meg. Det er bare så mye.
Det jeg da lurer litt på er, hvordan kan jeg formidle at foster hjem er aktuelt til barnevernet?
Vil de forstå?

Som sagt, dette er ikke bare noe jeg sier pga en liten dårlig periode. Dette er noe jeg har bært med meg i flere år, kansje 4 år eller noe.
Jeg vil jo selvfølgelig møte min mor en helg i blant. Men jeg blir sakte men sikkert brytt ned med tiden når jeg bor der hele tiden.

Skolesituasjonen er ikke bra, jeg har alltid vært ett lett bytte når det kommer til å gjøre folk svakere. Men jeg er også en persjon som alltid har tilgitt det jeg kaller venner. Men jeg har alltid manglet en orntlig venn på skolen som faktisk vil hjelpe meg, være med meg og lytte. Jeg har en god venn som jeg er ganske lik. Men hun er 2 år mindere og går ikke på samme skole. Hun har mye å styre med om dagene så vi møtes ikke så ofte.

Men til bake til fosterhjem.
Det jeg har sett for meg er en familie jeg bor til, som har ala gård, eller i allefall dyr! Det er det som gir meg livsglede, tenk da å kunne bo med mange dyr!

Det kiler i magen bare jeg skriver dette, jeg har bilder i hodet av mitt perfekte hjem hvor jeg føler meg sett og forstått!

Jeg drømmer om at min daværende fostermor og min biologiske mor samarbeider bra. Og at de kan bli enige om at jeg kan dra på bytur med min mor eller at hun kan komme på kaffe når jeg eller hun trenger det.

Jeg er jo glad i henne, men hun har ikke alle kvalitetene jeg trenger for å føle meg verdt noe, for å føle at jeg klarer noe, føle jeg blir hørt på eller at jeg trives i nærmiljøet.

Det er masse annet som også jeg føler eller som har skjed med meg og min mor, men siden mange kan lese dette velger jeg å ikke skrive det.

Jeg drømmer også om å få en farsfigur, en far som vil glede meg hver dag, en som kan lære meg å hugge ved, gå på jakt, kjøre traktor og å være sterk når ting er vanskelig! Og en far jeg ikke er redd…

Det er så vanskelig alt! Jeg føler meg så svak, og usikker hele tiden. Det verste er at ingen merker det. Noen kan merke at jeg er litt deppa men tror det bare er noe småting, når jeg da skal forklare, er det ingen som forstår!

Det er det som er så vanskelig, når jeg trenger noen mer en anet! I denne store verdenen føler jeg meg faktisk alene.

Jeg liker meg best i skogen, alene. Ser på alle trærne, fargene, og lukter på det som kan luktes på. Nynner på sanger i min egen verden. Da trives jeg! Tenk da å kunne bo nært skog!

Tenk å hadd en hund, en stor hund! En bamsehund man kan gi bamseklemmer til, eller sove med hodet mitt på magen dens.

Jeg føler meg så fri når jeg skriver mine drømmer! Om det bare kunne vært virkelig! Om jeg bare kunne fått den familien jeg trenger!

Håper dette er noe dere klarer å forstå, å klarer å sette dere inn i. Dette er ikke noe jeg skriver hver da dette er det vanskeligste jeg prater om.

Jeg vil bare ikke at folk skal tro at jeg lever godt når sannheten er helt ulik.

Hei, og takk for spørsmålet ditt!

Du har mange fine drømmer, og ingen av de tingene du skriver om er uoppnåelige!

Barnevernet skal hjelpe barn som ikke har det bra hjemme. Det vanligste er at de hjelper familier til å få det bedre sammen, men der det er helt nødvendig vil de flytte barnet ut av hjemmet. Barnevernet skal gjøre det som er best for barn. For å bestemme dette, er det viktig at de lytter til hva barnet selv.

Du forklarer på en fin måte hva du tenker, og hvor lenge du har tenkt på det. Det er en veldig god start på å fortelle det samme til barnevernet. Du kan ta kontakt med barnevernet å be om å få snakke med dem uten at moren din er med. Du kan også be om å få ha med deg en du stoler på.

Når du snakker med barnevernet er det viktig at du forteller hvorfor du tenker slik du gjør. Forteller hva som er vanskelig hjemme. Fortell også hva som er vanskelig på skolen og ellers i livet ditt. Jo mer barnevernet vet, jo bedre grunnlag har de for å vurdere hva som er best for deg fremover.

Det er alvorlig å flytte et barn fra familien sin. Barnevernet kan likevel gjøre det, dersom de mener at det er klart best for deg. Barnevernet skal legge stor vekt på det du sier. Det er ikke sånn at det du sier avgjør alt. Barnevernet kan ha andre hensyn som gjør at de mener det er best at du ikke flytter hjemmefra. I så fall skal de forklare deg hvorfor.

En ting til slutt – dersom du opplever at noen plager deg på skolen, eller at du ikke får venner, så har rektor og alle som jobber på skolen plikt til å gjøre noe med det. Du har rett til å ha det bra på skolen. Si ifra! Hvis du trenger det kan du be helsesøster, sosiallærer eller en annen lærer du stoler på om hjelp til å si ifra.

Vi håper dette var til hjelp. Lykke til!

Hilsen oss hos Barneombudet

Spørsmålsarkiv